Annihilation Time – Tales of the ancient age

Tekst: Eirik Arlov

Noen album har flottere forhistorier enn andre. Jeg var på vandring under Arendals sol på Hovefestivalen og hadde nettopp møtt den kjære redaktør onkel Ivel ved en tilfeldighet. Vi var begge innehavere av en Black Flag-tskjorte og stoppet hverandre midt i en stor folkemengde. Pønk og hardcore har virkelig en tendens til å bringe mennesker sammen. Mitt gode humør og en påminnelse om hvorfor Black Flag er verdens beste band gjorde at tankene mine styrte meg mot teltet til den fantastiske platebutikken Tiger. For de som er ukjent med Tiger så betyr en tur innom et kraftig innhogg i dine finanser, en bærepose full av smal kvalitetsmusikk og en givende prat med selgere som faktisk har peiling på det de dealer.

Les mer

Turboneger – Small Feces

Tekst: Magnus GB (Hentet fra arkivet til All in Black)

Bitzcore har gitt ut ein trippel cd med Turboneger materiale som er umulig å få tak i på lovlig vis til ein anstendig pris. Masse snadder for både fans og punkinteresserte med ellers anstrengt forhold til Momarkedbandet.

Eg må ikkje gi denne plata god omtale. Eg behøver faktisk ikkje å nevne den i heile tatt. Og lakeiane i akersgata driter garantert ein lang i denne utgivelsen. Men fakta er at den einaste måten du kan være sikker på å komma til Turbo himmelen når du dør, er å ha denne plata i nevane i det du kaster inn det store håndkleet. For det er om du har denne plata som avgjer om du er ein virkelig turbofan eller bare ein posør med pent brukt jakke. Du kan ikkje kalle deg turbofan og ikkje like desse samleplatene.
Les mer…

TOAMOL – Tragedy of a Mind Once Lost

Tekst: Magnus GB (Hentet fra arkivet til All in Black)

TOAMOL sin første 7” tar opp og fører vidare arva etter dei norske HeartFirst hardcore banda frå 90 talet. Bandet som består av tidligare medlemmer av Alltid Jaget, Kort Prosess og Statens Menn har eindel forventingar å leve opp til. Og fallhøyden er dertil stor. Men til dei som ennå ikkje har kjøpt den dobble 7” kan eg sei at TOAMOL har klart ein perfekt balanse mellom å ta med seg det beste frå dei gamle banda og det å lage ei ny greie.

Vi snakker fremdels hardcore. Hardcore av mettal typen. Det er som før kjapt, intenst og mørkt, men lyd bildet er forandra. Det er ikkje så skittent, og enkeltinstrumenta og detaljane trer tydeligare fram. Produksjonen er mindre grumsete og meir kontant. Det finst kanskje puristar der ute som meiner at grumset var halve poenget. Eg er uenig og liker godt lyden på denne plata. Dess meir kontant lyd, dess meir brutalt.
Les mer…

The Curves – Everybody Seems to be Ready

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

The Curves er ute med EP-en «Everybody seems to be Ready» og inviterer samtidig til release-fest på Elm Street den 18. august!

Kongvinger-bandet the Curves har eksistert sidan 2000, men denne EP-en er den første offisielle utgjevinga. Bandet speler rask og drivande punk med saftige gitar-riff, som geografisk lett kan plassera dei i Norge. Dei har sjølvsagt ein veg å gå for å nå opp til slike høgdar, men band som eg vil samanlikna med dei er Turboneger pre-Ass Cobra og Poison Idea. Tekstane er vel forsåvidt ganske også deathpunk, men dei blir likevel litt vel klisjéaktige. Låtane har ikkje heilt det særpreget som trengs for å bli lagt spesielt merke til ennå, men potensialet er definitivt der. Med det meiner eg eg syns absolutt grunnlaget er her – eg liker soundet. Det er eit skikkeleg driv og den plaga og meget slitne vokalen fungerer veldig bra!

Uansett, så er dette ein fin introduksjon til eit band som eg og vil anbefale og sjekka ut live. For eksempel alt i dag den 18. på Elm Street kor det er gratis inngang. Eg syns absolutt det er mykje å bygga vidare på her.

Gogol Bordello – Gypsy Punks: Underdog World Strike

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

Dette er noko for den musikkelskaren som føler han har høyrt alt! Eugene Hutz er hjernen bak denne fantastiske galskapen. Hutz flykta frå Ukraina etter Tsjernbyl-katastrofen i 1986 og reiste i mange år frå land til land og asylmottak til asylmottak før han til slutt endte opp i New York. Her slo han seg etterkvart saman med eit skikkeleg motley crew av aust-europeiske og jødiske musikarar som spelte konsertar på ein bulgarsk restaurant. Omsider skrapte han saman eit band som han ga navnet Gogol Bordello, oppkalt etter den ukrainske nasjonaldiktateren Nikolai Gogol. I 2001 ga han ut ei sjølvtitulert plate, så to til i 2002 og nå fire år seinare er han tilbake med nokon gamle og nokon nye musikarar med dette nye og heilt fantastiske albumet – «Gypsy Punks: Underdog World Strike!»
Les mer…

Serena Maneesh – S/T

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

Serena Maneesh er ute med ein fullengdar – noko eg trur kan bli ei svært populær plate denne hausten! Då eg såg Serena Maneesh live i sommar syns eg det var bra, men eg datt litt av lasset underveis.  Men eg hadde likevel ein idé om at eg kunne lika det bedre når eg fekk høyra det på plate – og det hadde eg heilt rett i!  Det fins mange stemningar i livet og alle har ein viss musikk som passar best til. Det er visse typar musikk eg liker best live, og visse typar eg liker best på plate.  Eg merker med ein gong at dette er slik musikk som er heilt perfekt når ein ligg heime i senga og bare høyrer etter, eller når ein er ute og reiser og har musikken som soundtrack når verda reiser forbi vinduet.
Les mer…

Darkest Hour – Undoing Ruin

Tekst: Julius Paaske (Hentet fra arkivet til All in Black)

Jeg likte overhodet ikke denne skiva da jeg hørte den for første gang. Den evige jamringa på vokalen, skybert-bassist og gitarleads så lystige at selv bodymapskaren forestiller bilder av dansende dverger i en frodig blomstereng, var nok til at denne skiva kjapt ble skrotet og skrinlagt for min del. Men ettersom nærmest alt med to bein og ører, i besittelse av Undoing Ruin, på ingen måte kan få rost denne symfonien noe høyere, var det på tide med en liten revurdering.
Les mer…

Rest of My Life – Transition

Tekst: Mats Mikkel Evensen (hentet fra arkivet til All in Black)

To år etter bandets debutplate, fremstår ”Transition” som en slags gjenfødelse for Rest of My Life. Med tre nye medlemmer, cello, og en fokus på melodi fremfor skrik og skrål, er bandet klare for for platespilleren til både deg og hvermann. Å plassere bandet sitt i båsen merket “emocore”, er en risikabel handling. Høyt elsket, dypt hatet, ofte misforstått og sterkt omdiskutert; vi har definitvt å gjøre med en belastet sjanger. Jeg har ikke til hensikt å skrive noe essay over emnet, ei heller å nedtegne noe kart over dette uoversiktelige musikalske terrenget; der det strekker seg fra sukkersøte listepopsumper befolket av rare dverger med digre tatoveringer og svart eyeliner, til høye, mystiske indietopper svøpt i hvit gitarstøy, kryptiske tekster, og unge menn som skriker seg hese over å ha blitt kastet ut i en verden verken de eller noen rundt dem forstår.
Les mer…

Det er ikke til å stikke under en stol at jeg er jævlig fornøyd i dag. På ganske få måneder har vi klart å samle en dugelig gjeng med pønks og pønketter som sammen skal jobbe utrettelig for at 800:Grader blir den nettsiden norsk pønk og hardcore fortjener. Vi har fotografer og skribenter fra både inn- og utland, noen med relevant utdannelse, andre uten så mye som et vektall å vise til. Felles for alle er en brennede interesse for scena, musikken og gjør-det-sjøl etikken som gjennomsyrer miljøet vårt verden over.
Les mer!