Torsdag 22 juli står Bad Religion på scena på Rockefeller i Oslo. Det blir første gang jeg (Cato) ser dem live, og det er jo i grunnen litt pinlig, men det har bare aldri passet seg slik at jeg har fått sett dem. Derfor gleder jeg meg også noe avsindig. Her følger en kort gjennomgang av guttas 30 år lange karriere, med subjektive høydepunkt og nedturer. Det er kun rene studioalbum som er med i denne oppsummeringen, forresten.
Tekst: Cato og Ivel
How Could Hell Be Any Worse (1982):
Cato: Personlig digger jeg den skiva her. Det er kanskje den siste Bad Religion-skiva jeg oppdaga, men den er nok en av mine topp 3-favoritter fra bandet. Mye råere enn de andre skivene, og det er vel her de er nærmest hardcore i sounden. Ikke så mange hits som på senere skiver, men jeg syns helheten er sterk og de røffe kantene gir denne skiva en edge overfor mange av de andre. På denne skiva får vi vel det første innslaget fra Circle Jerks’ Greg Hetson også, på gitar på Part III, sjøl om han ikke skulle bli en del av bandet før i to år senere.
De er fryktelig unge på denne skiva her, det er bare å se på bildene i coveret, og man merker på tekstene at de er like sinte som senere i karrieren, men kanskje ikke like ”smarte.” Det er først senere Graffin får seg doktorgrad, for å si det sånn.
Les mer…
Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.
Tekst: Cato
Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.
Les mer…
Følelsen av å få servert gode ting gjennom en hel dag, samtidig som man bare vet at det aller, aller beste kommer til slutt, er ubetalelig. Sånn var onsdagen på Hove for min del. Gallows er de beste av de beste, og tanken på å endelig få se de her i Norge var nesten til å krepere av. Heldigivs gjorde jeg ikke det, for giggen var beyond bra.
Tekst: Cato, Foto: Ivel
Jeg er glad jeg har vært så heldig å se dem på en mindre venue tidligere, for slike band er best når det er intimt og avstanden mellom publikum og band er minst mulig. Gallows er jo klin gærne, men blir ufrivillig streitere oppførselmessig av at det er 10 meter mellom scena og crowden.
Les mer…
Amerikanske Every Time I Die var det bandet jeg gleda meg nest mest til på hele festivalen. De har en perfekt kombinasjon av hardcore og rock ‘n’ roll som gjør at du kan slippe unna med det om du spiller det i stua med gjester til stede. Og misforstå meg rett, det er knallhardt, men samtidig skikkelig, skikkelig fengende. Helt perfekt for meg og festivalkroppen min.
Tekst: Cato, Foto: Ivel
Det er egentlig ikke noe anna å si enn at de leverte. Null skuffa, faktisk kanskje enda bedre enn det jeg trodde. De var veldig tighte, og med en vokalist som treffer blandingen av growling og rockerøst rett på prikken, var det en fryd for både kropp og sjel. Hovedvekten på set-lista var naturlig nok plassert på varene fra siste skiva New Junk Aesthetics som dukka opp i fjor, men godbiter fra de tidligere skivene ble også servert, til frydfull begeistring hos flere enn meg.
Les mer…
Mitt forhold til A Day to Remember starta egentlig da jeg – som stor fan av Have Heart – googla ordene “Have” og “Heart” og et av de første treffene var A Day to Remember og deres skive For Those Who Have Heart. Der har det egentlig stoppa også, fram til nå. Jeg var litt usikker på om jeg skulle gidde å se dem, men jeg valgte å ta turen. Det er jeg veldig fornøyd med, for jeg må si at for meg var dette Hovefestivalens største positive overraskelse.
Tekst: Cato, Foto: Ivel
De var rett og slett alt det Alexisonfire burde vært, men ikke maktet. Litt tyngre, men enda mer fengende. Crowden var med også, og med god org’ing fra vokalisten ble det circle pits og andre morsomme greier for mannfolk. Skal jeg være kritisk, og det skal jeg jo, synes jeg at circle pit’en ble for stor. Det ble for mye jogging og for lite knuffing, hvis dere skjønner. Men utover det var det bein bra!
Les mer…
Social Suicide var bandet som hadde fått æren av å sette igang showet på amfiscenen på verdens beste dag gjennom tidene. Høydepunktene sto på rekke og rad, og man trengte egentlig ikke bevege seg til noen andre scener hele kvelden.
Tekst: Cato, Foto: Ivel
Bandet er en spennende gjeng. De er unge og friske og trøkker til i svingene. I front har de en vokalist som kan minne om Dennis Lyxzén når han kjører på. De har gode og tunge låter, og spesielt hit’en – om man kan kalle den det – 5th Man On a Dead Mans Grave sparker skikkelig fra seg.
Les mer…
