Foto: Thomas Walskaar

Foto: Thomas Walskaar

Tekst: Eirik Arlov


Fucked Up er endelig tilbake, bandet du elsker å hate. Pønkere og indiefolk biter seg i tunga, gjør grimaser, vrir hjernecellene. Du vil være kritisk fordi journalister slenger med leppa og klistrer pønk- og hardcoremerkelappen på et band som er rimelig glatt i sounden og vidt akseptert i mainstreamen. Samtidig: Arbeidsmoralen, den intense fremførelsen, glimt av politikk og samfunnsanalyse…. Alt dette kan godt være hardcore i mitt hode. Fucked Up er ikke rett frem, de er ikke spesielt lette å få grep på. Instrumentalintroer, progressive tendenser og gitareffekter hører mer til i den alternative rocken. En smart kar sa en gang at Fucked Up er pønk for mastergradstudenter. Han traff vel spikeren rett på hodet.

Så hva er på tapeten denne gangen? Et KONSEPTALBUM sier du? Et episk drama i flere akter, en rockeopera med ropevokal. Går det ann det da? Settingen er en britisk industriby på 70-tallet, historien følger David etter han har mistet kjæresten sin i et bombeangrep. Så kan du tenke som foreldra dine: Hvordan skal jeg klare å følge med på en sammensatt historie når vokalisten ROPER så mye? Jeg sier: Plukk opp tekstheftet! Som de gode gamle Eventyrbånden fra min barndom, blir det ekstra stas å følge med om du har både lydbildet og det språklige bildet. Mastergraden skinner gjennom, dette er like mye litteraturtime som musikkvitenskap.
Les mer…

Tekst: Bjarte Malum

Er dette en perfekt pop-punk plate? Det er faen ikke langt unna. “Everything’s Better With Sugar” er passende nok laget etter samme lay out-mal som kanadiske Chixdiggit sin nå nærmest legendariske “Pink Razors” (Fat Wreck 2005) og er, som “Razors”, en ganske variert hit-parade og en reise i tyggegummipunkens nydelige univers. Av alle platene vi fikk tilsendt i Aggresso! punkrock radio denne våren var det denne og Dropkick Murphy‘s siste som virkelig fikk meg i godt humør, og når musikk klarer å gjøre dét, da har ikke jeg mye å klage på.
Les mer…

Tekst: Bjarte Malum

A5, 56 sider, s/hv

Norsk-språklige punk- og hardcorefanziner har det vært lite av de siste 10 årene, men de få hederlige unntakene har til gjengjeld vært svært bra. Første nr. av den Stavanger-baserte Svart Samtid Zine (SSZ) er intet unntak. Tenåringen Håvard Krokedal er allerede på rett spor, slik jeg ser det, når han i forhåndsomtalen på nett skriver at “Svart Samtid er et zine som fokuserer på kreative folk som gjør ting sjøl her og nå, fremfor å nostalgitrippe rundt en romantisert fortid.” Fint at den yngre garden holder fokuset mens vi gamliser kanskje ikke er helt kommet over forbauselsen av å kunne lese om en papirzine på nett før den er kommet ut.

SSZ er et produkt av nesten 2 års jobbing med materialet. Krokedal, som aldri trykker sitt eget navn i selve zinen, har vært gjennom en prosess fra ungdom til voksenliv og forsøker med denne blekken å holde beina på bakken og ikke bli dratt med i samfunnets massesug. Bra! Selv om han ikke går så mye nærmere inn på prosessen han har vært gjennom/er i så er det ikke vanskelig å se den for seg. Han har pratet med likesinnede mennesker i forskjellige settinger, stort sett fra i og rundt Oslo-området – noe som kanskje er litt merkelig siden han er bosatt på vestlandet, men kanskje i neste nr. – og det åpner med et intervju med sXe-bandet Evolve fra Maura som er innholdsrikt og lærerikt, selv om det kanskje med fordel kunne vært kuttet litt ned på. Intervjuet med DJ-duoen Shoot Cops Not Smack er også veldig underholdende lesning. Jeg ønsker meg mer dypdykk i Fredrik Bakkemos betraktninger rundt punkkultur og sosiale studier men bare Karl Halses historie fra kjøreturen fra Sverige via Løken Gård er nesten verdt pengene for zinen i seg selv. Jeg kunne også ønske det var flere og litt kortere musikk-anbefalinger, men de som er med er velskrevne og bør gi deg lyst til å sjekke ut bandene. Spesiellt saken om Anchor holder meget høy litterær kvalitet.
Les mer…

Tekst: Eirik, Cato og Ivel

Fem Feite… er en ny, fast spalte vi drar igang her på 800:Grader, hvor redaksjonen med jevne mellomrom samler seg rundt et tema og ramser opp sine fem favoritter. Vi begynner enkelt, med fem feite pønkeskiver av forholdsvis nyere dato.

Les mer…

Vi har endelig fått trukket vinnerne til vår Rival Schools konkurranse.


Spørsmål 1: Hva heter Rival Schools’ debutplate, og i hvilket år kom den ut?
Svar: United By Fate, og den kom ut i 2001


Spørsmål 2: Hvor hentet Rival Schools både bandnavnet sitt og navnet på førsteplata si fra?
Svar: Capcom-spillet Rival Schools: United By Fate


Vi gratulerer vinnerne Johanne Nome og Andreas Forbergskog med gevinsten av hver sin billett til Trail of dead + Rival Schools Tirsdag 5 april på Rockefeller. Instrukser til Vinnerne er sendt per epost.

Tekst: Cato, Bilder: Ane PMA

Torsdag og fredag forrige uke var det duket for årets happening i Oslo. Youth Of Today var tilbake i landet, 22 år etter sist gang, og det var ingen som ville gå glipp av dette. På plakaten sto også For Pete’s Sake, et Sportswear for 2011. I tillegg hadde hver kveld hver sin oppvarmer, torsdag det nye OCHC-bandet Giant, mens svenske Hårda Tider var fredagens bidrag. Det er unødvendig å si veldig mye om dette, alle er enige om at dette var magisk. I følge Ray Cappo sjøl låter de bedre nå enn i 1989, og hva vet vel jeg? Å være mye bedre enn det de viste nå skal ihvertfall la seg godt gjøre. Stor stas var det også å se Peter Amdam & Co i toppform. De utviste en enorm glede ved å være tilbake, og det skinte klart gjennom at de synes hardcore er morsommere enn både kunstkritikk og hippe og trendye magasiner.
Les mer…

Vi i redaksjonen har jaggu fått lurt til oss noen billetter til den kommende Rival Schools konserten på Rockefeller og vil i anledningen by på en liten konkurranse.

Konserten finner sted den femte april på Rockefeller hvor Rival Schools stiller som special guests for Trail of dead.
Fattig, men lyst på konsert? Les mer her!

Tekst: Cato

Ny skive med ”irske” Dropkick Murphys. Det betyr at man vet hva man får, og det eneste usikkerhetsmomentet er egentlig hvor interessant det vil være. Her får man dugelige doser med sekkepipe, fløyte, banjo, trekkspill, gjengvokal og trommer i marsjtakt. Annahver låt sånn cirka er en ballade med akustiske stålstrenger. Kjappe ballader, riktignok, med allsangrefrenger om whisky, arbeiderklasse og mer eller mindre god stemning.

Sånn i utgangspunktet har jeg aldri vært stor fan av bandet. Flere usedvanlig fengende låter, men albumformatet har på mange måter alltid vært litt for stort for dem, i form av at de ikke klarer å fylle det opp med nok gode låter. Når det er sagt tror jeg det kan være ganske så moro på en Dropkick Murphys-konsert, ikke minst i Boston på St. Patrick’s Day, som nok ville vært bortimot fantastisk.

Going Out In Style er nesten akkurat det jeg forventa av et Dropkick Murphys-album i 2011, og som fan vil man nok bli godt fornøyd med deres siste verk. For meg, derimot, blir det hele litt for mye Dropkick Murphys, hvis det gir noen som helst mening.

Les mer…