Rest of My Life – Transition

Tekst: Mats Mikkel Evensen (hentet fra arkivet til All in Black)

To år etter bandets debutplate, fremstår ”Transition” som en slags gjenfødelse for Rest of My Life. Med tre nye medlemmer, cello, og en fokus på melodi fremfor skrik og skrål, er bandet klare for for platespilleren til både deg og hvermann. Å plassere bandet sitt i båsen merket “emocore”, er en risikabel handling. Høyt elsket, dypt hatet, ofte misforstått og sterkt omdiskutert; vi har definitvt å gjøre med en belastet sjanger. Jeg har ikke til hensikt å skrive noe essay over emnet, ei heller å nedtegne noe kart over dette uoversiktelige musikalske terrenget; der det strekker seg fra sukkersøte listepopsumper befolket av rare dverger med digre tatoveringer og svart eyeliner, til høye, mystiske indietopper svøpt i hvit gitarstøy, kryptiske tekster, og unge menn som skriker seg hese over å ha blitt kastet ut i en verden verken de eller noen rundt dem forstår.


Rest of My Life har valgt å bosette seg et sted mellom disse ytterpunktene, og som den ferske EP’n ”Transition” beviser, er det et fruktbart terrreng. Med en finger plantet i indieland har musikken har mye til felles med mer ”voksne” emoband som Appleseed Cast og Sunny Day Real Estate, og skiva hadde ikke vært malplassert i backkatalogen til labeler som Deep Elm eller Doghouse. Samtidig er dette både catchy og (til tider) upbeat nok til å tilfredsstille fans av mer poppa bedrifter. Og det tror jeg Rest of My Life kommer til å score på. Transition” er en smakfull liten sak, uklanderlig innpakket i svart, lekker artwork, og med fem sterke og varierte låter. EP’n føles nesten som et lite album, der det går fra et svært gripende og catchy åpningsspor i ”My Limbs Are Your Trampoline”, til hardere skyts i låter som for eksempel ”One Less Pirouette, Let’s Talk Physics”. Gutta har til og med skrevet et par smellvakre
elektriske-klimpre-ballader. Bandet har en vokalist i Anders Kojen som definitivt når de obligatoriske høye tonene, men som heldigvis sjelden blir masete eller sutrete. Engelskuttalen sitter stort sett som et skudd. Rytmeseksjonen er imponerende presis, og tross et åpenbart talent, unngår den å spille seg bort for å gjøre et nummer ut av seg. Musikken er vever, samtidig som den sparker hardt fra, og dette takler herrene Elling Snøfugl og Erik Lånke Solbu på henholdsvis trommer og bass ypperlig. Bandets to gitarer spankulerer fra punk-øs til indieklimpring, men med en imponerende evne til å skape nytt liv av gamle toner. Og toppen av kransekaka: en utrolig vellykket strykerseksjon som sniker seg på deg bakfra; ikke som et påtrengende og pompøst symfoniorkester, men med enkle arrangement som utfyller de andre instrumentene og gjør det hele enda mer tiltalende.

Rest of My Life er et norsk emoband av internasjonalt format, som har gjort det meste riktig på denne utgivelsen. De fortjener å bli hørt!

Diskutèr All in Black i forumet.