Annihilation Time – Tales of the ancient age

Tekst: Eirik Arlov

Noen album har flottere forhistorier enn andre. Jeg var på vandring under Arendals sol på Hovefestivalen og hadde nettopp møtt den kjære redaktør onkel Ivel ved en tilfeldighet. Vi var begge innehavere av en Black Flag-tskjorte og stoppet hverandre midt i en stor folkemengde. Pønk og hardcore har virkelig en tendens til å bringe mennesker sammen. Mitt gode humør og en påminnelse om hvorfor Black Flag er verdens beste band gjorde at tankene mine styrte meg mot teltet til den fantastiske platebutikken Tiger. For de som er ukjent med Tiger så betyr en tur innom et kraftig innhogg i dine finanser, en bærepose full av smal kvalitetsmusikk og en givende prat med selgere som faktisk har peiling på det de dealer.

Det første jeg bet meg merke i ved inngangen til Tiger-teltet var Annihilation Time. Ryktene hadde spredd seg på nettet om dette bandet som tok sin pønk i en helt ny retning og fikk både rockere, metallfolk og pønkere til å gi seg ende over. Det gode humøret og anledningen til å skrape inn noen scenepoeng gjorde sitt. Jeg kjøpte skiva kun basert på rykter om omdømme. For de som har gjort dette tidligere er det vel bred enighet om at dette ofte er vinn eller forsvinn. På toget hjem fra solfylte Arendal fikk jeg endelig anledning til å spinne skiva i sin helhet på min gode gamle Discman. Sjelden har jeg blitt så blåst av sted. Jeg spiller hele plata 7 ganger på rad og følelsen bare stiger og stiger. Annihilation Time treffer et indre organ alle musikkelskere har. Det er rett og slett så fengende at kroppsdeler beveger seg av egen fri vilje. Uttrykket ”rockefoten” tvinger seg frem i den trønderske underbevisstheten og jeg klarer ikke å dytte det tilbake igjen.

Hvordan skal jeg beskrive bandet for de som aldri har hørt det? Du tar de doble guitarleadene til Thin Lizzy, Iron Maiden og Judas Priest, slenger inn en sint frustrert pønker på vokal og spiller det inn i studioet til Spot (produsenten til plateselskapet SST) ca 1982. Annihilation Time er et nytt band som høres gammelt ut. De tar noe som i utgangspunktet er litt cheesy og blander det med beinhard, engasjert samfunnskritisk hardcore. Det er et sterkt statement, men jeg har stadig til gode å finne en pønker eller en langhåra metallkar som IKKE liker det.

Åpningen har mye å si: ”Splash back” er et sleivspark til den amerikanske drømmen om et fredelig forstadsliv. Det er stor kontrast mellom de enkle trommerytmene og de ville gitarsoloene som begge gitaristene drar frem med jevne mellomrom. Kanskje det er derfor det fungerer? Det er både enkelt og vanskelig på en gang. ”About to snap” er en annen musikalsk godbit. Tekstmessig er den en litt standard ”jeg er så pønk at samfunnet gjør meg skikkelig sint!”-låt, men dette har jo aldri vært skadelig. Hemmeligheten ligger i detaljene. Den halvhjertede, mumlende backupvokalen er skammelig sjarmerende og tappesoloen river i brystet. ”Get a job” tar også opp et klassisk pønketema: Hvor kjipt det er å jobbe. Analysen går heldigvis litt dypere enn de fleste band tør å bevege seg. Teksten handler om hvor lite du blir satt pris på i servicebransjen i USA der du jobber for minstelønn til utakknemlige kunder og griske arbeidsgivere. Vokalist Jimmy skriker: ”I’m gonna call, I’m gonna quit. I’m not gonna take that shit” og jeg tar han på ordet.

Finnes det da noen svakheter? De er svært få. Kvaliteten på låtene er høy og det er få hvileskjær. Jeg kunne vel egentlig klart meg uten ”Bald headed woman”. Selv om det er fint at skinheadjenter får en liten hyllest så er boogiedrivet på sangen så kraftig at vi nesten nærmer oss Status Quo, og det er ikke akkurat et kompliment fra min side.

Man blir hekta på Annihilation Time på samme måte som man blir hekta på Municipal Waste. Noen band blander bare så godt at hele ditt musikkvesen fryder seg. Selv om det kan bli litt harry, så bryr man seg ikke. Det er noe annet enn å digge noe på det sedvanlige ironiske hipster-viset. Det handler om å reise seg opp, legge hånden på hjertet og rope ut til verden: ”Ja, jeg vil ha langt krøllete hår, denimjakke og sette foten opp på monitoren mens jeg drar en fet gitarsolo. Det betyr ikke at jeg er mindre pønk for det”.

Tee Pee records 2008

Kommentèr anmeldelsen i forumet