Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.

Tekst: Cato

Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.


Som den røveren jeg er, klarte jeg også å karre til meg en liten prat med bandet i etterkant. Etter Yngves mildt sagt tøysete utsagn i et intervju på groove.no var jeg interessert i å høre hva faen han prata om. Han fikk moderert det litt og fikk tydeligere fram hva han mente. Sånn cirka ordrett: “Det er band i Norge som spiller hardcore. Men det er ingen som er hardcore. Ikke slik som det skal være, slik Minor Threat og Black Flag var. Hardcore handler om å gjøre din greie, ikke tråkke i samme sti som alle andre. Det er problemet med banda i Norge, og det jeg mente da jeg sa det. Men moro at det ble litt temperatur da, og dere bet kjapt på.”

Forsåvidt greit, men jeg er fortsatt litt uenig i det han sier. Hyggelig prat, dog. Stay tuned for mer omtale av Blood Command. Eller ikke.

[Red anm: Denne saken burde ærlig talt ha blitt lagt ut sammen med resten av Hovedekninga vår, men den falt mellom sprekkene. Synes allikevel den fortjener dagens lys, som et svar på samtalen på forumet som intervjuet på Groove førte til. Jeg dreit forøvrig i å fotografere denne konserten, da iskrem og onkelrolle fristet mer enn slapp radiorock i solsteika.]