Darkest Hour – Undoing Ruin

Tekst: Julius Paaske (Hentet fra arkivet til All in Black)

Jeg likte overhodet ikke denne skiva da jeg hørte den for første gang. Den evige jamringa på vokalen, skybert-bassist og gitarleads så lystige at selv bodymapskaren forestiller bilder av dansende dverger i en frodig blomstereng, var nok til at denne skiva kjapt ble skrotet og skrinlagt for min del. Men ettersom nærmest alt med to bein og ører, i besittelse av Undoing Ruin, på ingen måte kan få rost denne symfonien noe høyere, var det på tide med en liten revurdering.

Det nye stjerneskuddet i metalcore skulle egentlig hete Shadows Fall eller Lamb of God – slik ble det imidlertid ikke da Washington’s Darkest Hour lirket ut spar-esset fra ermet i form av Undoing Ruin. All honnør til bandet, men det kan ikke smugles oppi pompen at mannen bak spakene, Devin Townsend (produsent, SYL frontmann og galning) kan innkassere en del av æren for deres plutselige suksess. Macgyver har lagd mye rart, men gi denne mannen en flintsteik og en tresko, og jeg kan garantere at han leverer ”det nye innen…” det som måtte være ’schtilig’ akkurat der og da. Den forrige skiva (som også ligger anmeldt her på AiB), var forøvrig en fet skive, men manglet særpreget som trengs for å bli lagt merke til i denne noe overeksponerte sjangeren. Sverige har spydd ut band som dette på samlebånd i årevis, noe som bidrar i at nåla i høstakken bare blir mindre og mindre.

Det bør nevnes at det er ganske enkelt å lage høvelig fet metalcore, ettersom oppskriften til en sikker ”mosh-hit” er så klar og definert.; Stjel absolutt alle riff fra tysk thrash – Kreator er merket med ’anbefalt’. Ta rytmeseksjonen til åttitallets hc, kløktig modifisert med dobbel bass og halvering av takt i refrenger og eventuelle bridger. Gi bassisten et plekter og sett en kjekk avdanket telefonselger med sterke stemmebånd til å ta seg av de orale oppgavene. Nei, jeg snakker ikke særskilt om PiB, men et hvilket som helst amerikansk Ibanezbasert band i medvind. Med Undoing Ruin har jeg grunnlag for å tro at Darkest Hour som et tredjegenerasjons metalcore/crossover band, til en viss grad kan bli oppført i historiebøkene som leder av en stor saueflokk, framfor den overambisiøse sauen som løp så fort at den sprengte (De kan det, ikke sant BT?). Jeg snakker kun for meg selv, men hadde jeg digget denne skiva umiddelbart, hadde jeg vært dritt lei etter to uker. Virkelig godt musikalsk håndarbeid må smøres gjennom huden – sakte, men sikkert.

With a Thousand Words to Say But One” er perfekt som åpningslåt. Under det episke, nærmest arrogante partiet som starter på 0:48, ser jeg for meg gutta masjere i saktefilm bort til fra Howard Jones fra Killswitch med et jævlig lurt smil om munnen. Jepp, mettal er cheesy. Allerede her merker vi en tendens som, viser seg å gjennomspeile hele skiva; mindre At The Gates – mer Dark Tranquillity. ”Convalescence” som visstnok skal være en slags ’hit’ på skiva, spiller på et mollbasert fingerspill med elementer av clean vokal og roligere tempo – dog absolutt ingen ballade. ”This Will Outlive Us” åpner med klassisk fretwork á la Kerry King og er er en fullblods so-cal thrasher – en annerledes godbit som klart distanserer seg fra svenskheten som preger resten av skiva. På ”Sound of Surrender” inviterer bandet til allsang, i et spor som jeg mener minner mistenklig mye om nok en gammel svenske; Eucharist. Men de er oppløst for herrans å siden så hvorfor ikke bringe til liv litt gammelt gull? ”Pathos” ja… dette blir æresord den siste referensen til søta bror, men denne er uungåelig. Denne akustiske snurten på et drøyt minutt, blir veldig, med etterrtykk, In Flames anno 1999 i ”Anders Pallar Visa”. Her er det nærmest som å DH ber om sammenligningen. Ved første ørekast er ”Low” sansynligvis det mest anonyme sporet på skiva, men vi som har holdt i en trommestikke vet å sette pris på slagarbeidet som begynner rundt 1:48. Instrumentale ”Ethos”, er og blir alt metal står for. Den har brifende soloer, synth, ridderrytmer og en oste-eim som får hele Rock-In til reagere seksuelt. Med andre ord;”Ethos” er helt i sitt rette element. ”District Divided” er vel en personlig favoritt. Har alltid vært svak for fete breakdowns, og her er en liten luring som definitivt tilfredsstiller det behovet. ”These Fevered Times” rir litt på samme hest som sistnevnte, og er rett og sett en erketypisk DH låt. Skal det lastes ned en låt fra skiva så er dette ingen skandaløs introduksjon til bandet. ”Paradise” er nok for kompleks til å bli den låta bandet blir husket lengst for. Victory blir kjapt et stikkord ettersom jeg umiddelbart tenker på screamo/emo linja som nå har dukket opp av overflaten i løpet av de siste årene. Nok et poeng
til trommisen for særdeles eminent perkusjon. Avslutningslåta som forøvrig er todelt, er det bare å bøye seg i støvet for. Enkelte låter er bare perfekte som å bruke som lokk, og man kan nærmest høre at bandet skal til å si takk for seg uten at det musikalske bærer noen form for preg av sentimentalitet. Vel de siste tre minuttene (av de alt seks minuttene), kan oppfattes
som en smule klissete, men det er ikke det partiet det snakkes om her – låta er ”ferdig” på 3:14. Jeg vedder en is på at denne låta blir sist under livesettet. (ß klipp ut og spar).

Produksjonen på skiva er krystallklar, og med et bra headset så blir det som å sitte på fanget til Devin i det magien skapes. Vanligvis liker jeg litt frynser i lydbildet, men på Undoing Ruin kunne det ikke vært anderledes. Her serveres vi så mye lyd og små detaljer at det rett og slett må fortæres med pinsett. Som et band med et politisk budskap fikk de slengt fra seg den verste Bush-hetsen på den forrige plata, og fokuserer nå mer på menneskenes kamp seg imellom. ”Behind your back your forever ideal fantasy/Sound the surrended you have gained all you could form this/Sound the surrender but you’ve lost the only one” er utdrag som indikerer at man ikke må la livet flyte forbi uten å stille spørsmålstegn ved vår egen situasjon.
Visst er dette en bra plate, og jeg kan lett se for meg Undoing Ruin ligge høyt på listene når året skal avsluttes. Sansyligvis den nest beste tredjegenerasjon metalcoreskiva, kun noen skarve mil bak den absolutt ulsåelige ”The Oncoming Storm” av Unearth. Plata kommer til å være et høydepunkt i sin sjanger i årene som kommer, men kommer sanynligvis til å måtte ta til takke med det. Den dag i dag lages det så mye musikk, det finnes tusener av blekker som ’hyper’, og deretter krangler om å genierklære – for å så, begrave hele orkesteret levende, ved totalt å ignore utgivelsen når noe nytt og spennende kommer på banen. I 2004 var det Mastodon som skulle ta over for Metallicas havari – redningen. Og hvorfor skjedde ikke det?
Fordi alle hadde nok med å lese om alt som ble skrevet, hoiet og skreket, framfor å sette seg ned å høre, og ta musikken for det den er, uten all form for ytre påvirkning. Neste måned er det noe nytt man bare må ha, og på det grunnlaget klarer ingen av dagens band og deres respektive album til å etablere seg som kredible artister i et fremtidsperpektiv. De som virkelig liker bandet driter selvfølgelig i alt dette, men fra låtskriverens sitt standpunkt kan det være ganske frustrende å vite at det aldri vil bli mulig å skrive seg inn i historien med en ny Slaughter of the Soul.

Victory Records, Release: 28. juni, 2005

Diskutèr All in Black i forumet.