Tekst: Cato

Ny skive med ”irske” Dropkick Murphys. Det betyr at man vet hva man får, og det eneste usikkerhetsmomentet er egentlig hvor interessant det vil være. Her får man dugelige doser med sekkepipe, fløyte, banjo, trekkspill, gjengvokal og trommer i marsjtakt. Annahver låt sånn cirka er en ballade med akustiske stålstrenger. Kjappe ballader, riktignok, med allsangrefrenger om whisky, arbeiderklasse og mer eller mindre god stemning.

Sånn i utgangspunktet har jeg aldri vært stor fan av bandet. Flere usedvanlig fengende låter, men albumformatet har på mange måter alltid vært litt for stort for dem, i form av at de ikke klarer å fylle det opp med nok gode låter. Når det er sagt tror jeg det kan være ganske så moro på en Dropkick Murphys-konsert, ikke minst i Boston på St. Patrick’s Day, som nok ville vært bortimot fantastisk.

Going Out In Style er nesten akkurat det jeg forventa av et Dropkick Murphys-album i 2011, og som fan vil man nok bli godt fornøyd med deres siste verk. For meg, derimot, blir det hele litt for mye Dropkick Murphys, hvis det gir noen som helst mening.


For å forklare: Jeg mener at de lager låter etter den samme malen hver gang, og at det ganske fort blir uinteressant. Nå er det selvfølgelig band og artister som blir ved sin lest hele karrieren gjennom og fortsatt evner å forbli interessante (men kanskje kun for fansen?), som for eksempel Bad Religion eller Ramones for å nevne to. Har man funnet stilen så har man funnet stilen, liksom. Men i Dropkick Murphys tilfelle funker det ikke lenger. Oppbygningen av låtene blir for forutsigbar, temaene for oppbrukte og sekkepipa litt for enerverende. Gjengvokal på hvert eneste refreng, og tilogmed annahvert vers blir litt i overkant.

Bidragene på The Departed-soundtracket ga Dropkick Murphys et slags mainstream gjennombrudd. Og i den filmen funka det veldig bra, og var både stilmessig og budskapsmessig helt korrekt i Scorseses mafiafilm. Mon tro om de klarer å seile videre på den bølgen, eller om de med denne plata er tilbake som et semistort punkband som egner seg best på fest. Tegnene på det første er absolutt tilstede, med konsert i Oslo Spektrum istedet for Rockefeller/Sentrum Scene. Dessverre er det et faktum at deres økende popularitet ikke kommer fra økt kvalitet på musikken, men rett og slett bare en smart plassering av noen gode låter i en bra film.

Selv om denne plata ikke er ”all that,” får man likevel lyst til å gynge i takt med gutta på pøbben og skåle med Guinessen til låter som fjerdesporet Cruel. Teksten på Sunday Hardcore Matinee er nesten verdt plateprisen i seg sjøl, hardcore i gamledager fortjener all den hyllesten den kan få. Jammen er ikke The Boss med her også, på en låt fra 1913(!), nestsistesporet Peg ’O My Heart.

Jeg driver nå og trekker fram gode enkeltlåter. Men da er vi igjen tilbake på hovedankepuntet mitt mot plata, eller bandet for den saks skyld: Gode enkeltlåter, men kjeeeeeedelig i lengden. Jeg sier som det gamle ordsproget: Noen nevnt, resten glemt!

Uenig? Ta det ut i forumet, via denne nettlenken