Tekst: Eirik Arlov

Det er ikke bare i tungt kriminelle miljøer det er problematisk å anmelde venner. Jeg får bare legge alle kortene på bordet og innrømme at jeg er på vennlige termer med en sjettedel av bandet og at det helt sikkert kommer til å farge anmeldelsen min. Underbevisstheten min tar helt sikkert ordet og passer på at slakterkniven ikke hugger for hardt. Samtidig vet jeg jo også at mitt bekjentskap ikke tar det personlig om jeg svinger pisken littegranne. Dette er fordelen med å jobbe med voksne, ærlig folk. De tåler en trøkk. Om bandet leser dette og begynner og svette litt kan jeg raskt roe gemyttene: Jeg liker skiva

Kanskje bandet river seg i hår av ulike lengde når jeg nå kommer med en bastant påstand om at Blodørn har hits? Ordet hits er kanskje ladet, men det er ikke noe bedre måte å beskrive det på. Bevismateriale 1 heter «Eksistensur» som i tillegg til å være et fiffig ordspill også blir en av de beste norske pønklåter skrevet de siste 5 årene. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg i en periode spilte den minst 5 ganger daglig. En stor del av pønk/hardcore for meg handler om frustrasjon, noe denne låten lett blir et skinnende symbol på. Den er teknisk utfordrende med deilig hylende gitarriff og et ekstremt tempo. Høyest stiger den mot slutten: Vokalist Stian tar tak og roper «Ekistensuuuuuuur» før trommene ramler inn og setter et deilig punktum. Selv om låten bare er litt over 2 minutter lang er den dynamisk som pokker og klarer å gjenta de deiligeste partiene akkurat der du vil ha dem.

Vi må prate instrumentelle ferdigheter, for det er virkelig ikke et sekund som skrangler på Blodørn. Dette er fordelen med å ha røtter i metallen: Spiller du mye metall blir du gjerne uforskammelig tight. Når jeg setter på denne skiva sprer misunnelsen seg raskt i mine blodårer. Ikke bare er trommisen fjellstødig, gitaristene har også tittet ned i At the Gates-posen og dratt frem godsakene. Den melodiske dødsmetallen setter sitt preg, men jeg hører også mye av mine gamle helter Catharsis. Et godt ord å dra frem er stort: Eskatol låter større enn de fleste band aktive i scenen nå for tida. Om det er gitarene eller den fyldige trommelyden er vanskelig å si, produksjonen spiller oss inn. Bandet har vært dyktige/heldige med sin innspilling, jeg finner ingen feil i miks eller individuell instrumentlyd.

Variasjonen i riff med rytmeskifter pauser og flørting med breakdowns, littegranne grind og kjapppønk er det som tilfredsstiller meg mest. Du kjeder deg virkelig ikke et sekund når du peiser gjennom Blodørn. Det blir som den musikalske parallellen til en Tarantino-film. Ikke alle liker virkemidlene og hvor direkte det er, men det er virkelig ingen som kjeder seg. Vi kan også se på denne plata som en kile. Føler du for å overbevise dine metallkompiser om at det som har røtter i pønk også har en verdi kan du smelle Blodørn på bordet. Vi husker alle inngangsportene til nye musikksjangere: For oss som gikk fra metall til pønk hjalp det godt med band som hadde litt av begge deler, da ble ikke overgangen så stor. Server et stykk Blodørn til en ung metallmann med åpent sinn og du skal se at han blomstrer. Dette bør bandet ta til seg, de har skapt noe som kan hjelpe til med å redde ungdommens musikksmak.

Bruken av to vokalister har ikke vært så vanlig i norsk pønk, men det er absolutt en trend som jeg kan like. Som splittkameratene i Black Blood World har Eskatol gått inn for å velge seg to mikrofonkontrollører som har både ulike stemmer og ulike måter å bruke dem på. Fremføringen er hakket sintere enn du har fra guttas tidligere prosjekter og begge vokalister presser stemmen langt. Brutalitet går dessverre litt på bekostning av variasjon, selv om alle låtene skiller seg godt fra hverandre på det instrumentale og at det er tydelig av hver låt har en unik tekst så er det litt vanskelig å skille vokalsporet på de ulike låtene. Det handler vel litt om sangteknikk. Jeg er klar over at jeg pirker litt nå, men om du spiller skiva mange nok ganger så legger du merke til dette.

Lydbildet er mektig på godt og vondt. Det er mest sannsynlig et bevisst valg å legge trommer og gitarer svært langt frem i lydbildet. Den umiddelbare konsekvensen av dette er at vokalen forsvinner litt. Kombiner dette med at selve vokalstilen er både desperat og ekstrem og du ender opp med å gå glipp av mye av budskapet. Dette er litt synd ettersom tekstene Eskatol skriver er både aktuelle og poetiske. Min favoritt er «Blindveier» som handler om kroppsideal. Teksten går: «Hjelpes opp først når du har falt, mens veien dit er det de som har lagt. Maten blir din fiende, speilet din venn, blindveiene blir flere du finner ikke frem». Jeg kan relatere til denne personlig, Eskatol treffer noe grunnleggende i meg.

Det blir kanskje en smakssak: Vil du bare høre musikken og lese tekstene i heftet ved siden av eller vil du følge med på ordene mens de ropes ut. Jeg heller kanskje mer mot sistnevnte og biter meg merke i at andre ekstreme band med metallelementer (som nevnte Black Blood World) er litt tydeligere i den vokale fremføringen.

Vi kan jo prate littegranne design helt på tampen. Bildet foran på plata er svært stilig og skiller seg ut fra dagens usmaklige og fotofiksede cover. Runeskriften (jeg gjetter ihvertfall at det er runer som er brukt) dominerer utformingen av plata noe jeg ikke er så veldig begeistret for. Det gjør seg godt bak på plata der du får låttitlene både i runer og i vanlig skrift, men når de dominerer 70 % av bookleten i sin rene form synes jeg det blir dårlig utnyttelse av plass. Tekstene står riktignok oppført med vanlig skrift, men de er klemt inn altfor tett på siste side slik at det blir en stor frustrasjonskilde i arbeidet med å finne ut hva som hører til hvilken sang. Om du er svartmetallband passer det kanskje stilen, jeg skal innrømme at jeg fikk en liten runeoverdose her.

Runer og tekster satt til side: Eskatol leverer en sterk plate. Jeg har hatt den i eie en god stund nå, og den tåler å spilles flere ganger på rad. Sinne og frustrasjon som blander seg med pur spilleglede er sjeldent dumt, Eskatol er selvsikre nok til å holde balansen. Om de ikke er direkte pioneerer så representerer de et stort, annerledes skritt fremover i norsk pønk. Ideologisk sverger de stadig til undergrunnen, noen som må applauderes, men musikalsk har dette potensiale til å nå svært mange. Som en siste replikk kan det også nevnes at Blodørn passer ypperlig til styrketrening. Spis sunt, tren hardt og hør på Eskotol. Det var alt.

Kjekk Kjappesens Raske Skiver 2010

Kommentèr anmeldelsen i forumet