Amerikanske Every Time I Die var det bandet jeg gleda meg nest mest til pÃ¥ hele festivalen. De har en perfekt kombinasjon av hardcore og rock ‘n’ roll som gjør at du kan slippe unna med det om du spiller det i stua med gjester til stede. Og misforstÃ¥ meg rett, det er knallhardt, men samtidig skikkelig, skikkelig fengende. Helt perfekt for meg og festivalkroppen min.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Det er egentlig ikke noe anna å si enn at de leverte. Null skuffa, faktisk kanskje enda bedre enn det jeg trodde. De var veldig tighte, og med en vokalist som treffer blandingen av growling og rockerøst rett på prikken, var det en fryd for både kropp og sjel. Hovedvekten på set-lista var naturlig nok plassert på varene fra siste skiva New Junk Aesthetics som dukka opp i fjor, men godbiter fra de tidligere skivene ble også servert, til frydfull begeistring hos flere enn meg.


En liten crawl of death toppa på mange måter hele sulamitten, og en spiss albue rett i tinninga som fasit for undertegnede var der og da bare digg. Artig konsept egentlig, og på tross av at man blottlegger det såreste punktet, altså hodet, mer enn under en vanlig wall of death føltes det hele tryggere.

Det virka også som om døgnvillheten hos bandet fra tidligere på dagen hadde forsvunnet. Man kan jo forstå at det kan være litt tøft sjøl for harde pønkere å krysse havet og ende opp i et land uten mørke. De framsto ihvertfall veldig dedikerte og leverte varene så til de grader. Det var bare en ting som kunne overgå denne konserten, og det skulle skje senere på kvelden på samme scene. Jeg kjente det kile litt i magen da jeg fikk se Gallows-gutta pent plassert bak Every Time I Die, og det var på ingen måte noen tvil om dette bare var starten på verdens beste dag. Gjennom tidene!

Kommentèr i forumet