Tekst: Eirik Arlov


Fucked Up er endelig tilbake, bandet du elsker å hate. Pønkere og indiefolk biter seg i tunga, gjør grimaser, vrir hjernecellene. Du vil være kritisk fordi journalister slenger med leppa og klistrer pønk- og hardcoremerkelappen på et band som er rimelig glatt i sounden og vidt akseptert i mainstreamen. Samtidig: Arbeidsmoralen, den intense fremførelsen, glimt av politikk og samfunnsanalyse…. Alt dette kan godt være hardcore i mitt hode. Fucked Up er ikke rett frem, de er ikke spesielt lette å få grep på. Instrumentalintroer, progressive tendenser og gitareffekter hører mer til i den alternative rocken. En smart kar sa en gang at Fucked Up er pønk for mastergradstudenter. Han traff vel spikeren rett på hodet.

Så hva er på tapeten denne gangen? Et KONSEPTALBUM sier du? Et episk drama i flere akter, en rockeopera med ropevokal. Går det ann det da? Settingen er en britisk industriby på 70-tallet, historien følger David etter han har mistet kjæresten sin i et bombeangrep. Så kan du tenke som foreldra dine: Hvordan skal jeg klare å følge med på en sammensatt historie når vokalisten ROPER så mye? Jeg sier: Plukk opp tekstheftet! Som de gode gamle Eventyrbånden fra min barndom, blir det ekstra stas å følge med om du har både lydbildet og det språklige bildet. Mastergraden skinner gjennom, dette er like mye litteraturtime som musikkvitenskap.

Den første tanken som slår meg er at denne plata er en utfordring. I en bransje der så altfor mye handler om underholdning vi skal svelge rått og lett er dette faktisk en vanskelig nøtt å knekke. Før du engang kommer til musikken har du mulighet (uten at det er noe tvang) til å bygge kulisser, lete frem assosiasjoner. Lukk øynene, pust inn og trykk “play”. Selv om det er mer melodisk denne gangen er formelen ganske lik forrige fullengder, den mektig sterke “The Chemistry of Common Life“. Midtempo punk med en stor rimelig clean gitarvegg. Vokalist Damien bedriver agressiv bjeffing, men det ligger mye sjel bak vokalen.

Kvinnevokalen gjør også sitt fremtog på denne plata, allerede på andre spor, singelen “Queen of Hearts”. Bandets kvinnelige bassist har vært ganske anonym i livesammenheng tidligere, nå vokser selvsikkerheten sammen med lydbildet. Det gir særpreg, men øker også popfaktoren med flere hakk. Det tar et par gjennomhøringer før jeg blir helt komfortabel med det. Så klart, det er fengende, men blir det for mye?

Er det noe Fucked Up kan så er det driv, å holde tempoet oppe. At trommelyden er så clean og tydelig hjelper bandet mye når det gjelder intensitet. Jeg må også snakke om finurlighet, både i det musikalske og i det tekstmessige. La oss prate lyrikk først: Metaforene kan flyte fritt og mange treffer rett hjem: “We need a Peter, we get a Paul; at least Judas had some balls” og “Punish the subject with the subjective. Steal the scene for your pronouncement of a sentence for the common nouns. But you changed the name before the predicate – an error of grammatical etiquette. I stand alone with my independent clause: She may be gone but I am not the cause”. Det er smart og det gir virkelig en merkelig kontrast når det blir vrengt ut av halsen til vokalisten. Så er vi på musikalsk finurlighet, vi må prate litt om platas psykedeliske elementer. Gitarsoloene, akustiske avbrekk og det tjukke laget med reverb nikker til 60 og 70-tallet, noe som kanskje passer godt når du skal lage rockeopera. Det gjør ihvertfall underverker for variasjonen: Selv om Fucked Up braser inn døra med hele 18 sanger er det ikke mange svake låter å finne.

Hva er fellene? Det kan faktisk tippe over mot det pretensiøse. Skal du være et band for universitetets kresne menn, skriver du gjerne litt abstrakt og svevende. Dette er kanskje ikke det største sjakktrekket om du skal klare å fortelle en god historie. Jeg leser tekstene opp og ned og er ikke egentlig så veldig mye klokere. Er jeg gammeldags og enkel som krever tekster som er litt mer overtydelige? Dette kan jo være personlig preferanse.

Snakker vi isolert om musikk har Fucked Up virkelig bakt vinnerloffen, jeg får vel heller få mine rett-i-trynet tekster et annet sted. Hør gjennom plata, la den ligge i underbevisstheten et par dager, dra den frem igjen. Gjenta til du elsker det. Det burde ikke være så vanskelig.

Matador 2011

Enig? Ta det i forumet.