Tekst: Cato, Foto: Ivel

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si om den låta her. Det vil si, jeg vet hva jeg skal si, men jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å konkludere med. Jeg har jobba med denne, å skrive om den altså, i snart to uker, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Dette er første smakebit fra deres kommende plate, og i det ene øyeblikket syns jeg den er dritbra, mens i andre øyeblikk kjeder den meg rett og slett. Bandet har aldri vært noen utprega favoritt hos meg, men nå har jeg heller aldri hørt veldig mye på det. Det første som slo meg var at det var med rette. Halvklein tekst i en låt som er lik noe vi har hørt en million ganger før. Men så skjedde det noe. Jeg oppdaga at refrenget sitter som en kule, så jævlig fengende at det nesten kan kalles en hit. På vei til bussen synger jeg med og smiler godt for meg sjøl da soloen kicker inne. Det er klassisk hardcore, men det gjør jo strengt tatt ingenting om det gjøres bra. Eller, soloen er kanskje ikke klassisk hardcore, av den får jeg litt mer moderne vibber, men samma det. Det er hardcore og det fenger.

Det som blir spennende er å høre hvordan dette blir på ei hel skive. Den skal gis ut av Fysisk Format, og bare det gjør jo sitt til at forventningene mine er skyhøye. Blir den dritbra eller blir den kjedelig? Eller plasserer den seg greit midt i mellom? Vil en hel plate med påtattparanoide tekster gi hele greia en flau bris, eller blir det bare sjarmerende? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal tro, for jeg sitter igjen med en såpass ambivalent følelse etter denne smakebiten at jeg ikke blir enig med meg sjøl. Det som er banna bein er at det blir veldig spennende, og jeg gleder meg. Og jeg håper den vil rocke skiten ut av meg.

Skiva Gjennom Veggene kommer 26. april på Fysisk Format. Releaseparty på Blitz natt til første Mai!

Kommentèr anmeldelsen i forumet