Tekst: D. Bratteteig

Jeg har hatt litt skrivesperre i det siste, noe som ikke har blitt bedre av at jeg endelig har fått somla meg til å se på Battlestar Galactica. Denne noe mundane beretningen kan virke irrelevant, men bær med meg og dere vil se at det sylter seg. Battlestar Galactica er en serie jeg har utsatt å se i nærmere et halvt år snart, ikke fordi serien er spesielt dårlig, men fordi den rett og slett ikke er like bra som f.eks. Lost eller Mad Men. Og her kommer Oppslutning inn i bildet. Med andre ord, bandet er langt fra essensielt.

Av alle råtne kjellerband gjennom norsk pønks fjørti år, hvorfor velger man å gi ut akkurat denne skiva? Er det en hellig gral av tapt musikalsk genialitet? Med mindre den voksende tumøren lokalisert i hjernens senter for oppfattning av lyd plutselig har bestemt seg for å forvrenge all musikk til en grøt uten rytme, må svaret på spørsmålet være negativt. I det jeg hadde hørt gjennom skiva tenkte jeg med meg selv at: «Det er hvertfall ikke jævligere enn Anaconda», for rett etterpå å oppdage at ett av bandmedlemmene hadde fortid i selvsamme band! Rent kvalitetetsmessig ligger ikke Oppslutning mer enn en sjutommer unna. Så vidt jeg har forstått var Oppslutning landets første Oi! Band, men det høres ut som et generisk kjellerpønkband som like gjerne kunne vært anno 1999, som 1980.

På tross av mine krasse kommentarer, så skal det sies at denne skiva har litt sjarm. Det at dette er spilt inn på tidlig åttitall, gjør at jeg kanskje er mer tilbøylig til å slenge den på en annen gang, om ikke annet enn som en kuriositet. Gitaren på inspillingen har den fantastiske lyden som bare band før 1985 klarte å få til, altså litt tynn og vass. Tenk Peggio Punxs «Scemo», eller Angsts (San Fransisco) «Busy Worker Bee». Oppslutning er ikke helt ulikt de låtene hva kommer til lydbilde, men om det er Oi! de spiller er jeg mer usikker på, uansett intensjoner.
Hva tekster angår er jeg blank, ettersom dialekten ikke gir meg stort, og innpakningen kun har låttitler å tilby i denne sammenheng.

Innpakningen i seg selv er heller ikke mye å skryte av, et knippe fanzineutklipp som heller burde vært slengt med i et fetere innlegg enn en som bare gir en kort bandbiografi. Allikevel, utklippene er artige nok, da mesteparten handler om Oi! og rasistkontroverser. Jeg vil anbefale den skiva til hardbarka samlere av norsk pønk, og andre folk med grunker tytende ut av buksebeina. Utgiveren har tydeligvis tenkt noe av det samme, da denne plata er begrenset til trehundre eksemplarer.

Når det er sagt: Det er en skandale at c-band som Oppslutning får gjenutgivelsebehandlingen, mens Stengte Dørers «Sangen om vår vidunderlige verden» ikke har vært i opplag på over 20 år. Plateselskaper, anse dere selv som advart.

Stavanger-Mandal International Records 2010

Kommentèr platemeldinga i forumet