Tekst: Cato

Hva er greia til band fra Nord-Norge om dagen? Ikke før vi så vidt har absorbert Kollwitz’ debutskive ferdig, slenger Quiritatio ut denne skiva, deres andre og siste. Og de har mye til felles med sine samfylkninger, utover at de skal spille samme kveld på John Dee nå på onsdag. De gir meg den samme følelseskomboen som Kollwitz gjør, der de veksler mellom det brutale, det tunge og det storslått vakre, tidvis episke.

Quiritatio har egentlig gitt seg, men skal gi ut denne skiva først, og spille konsert på onsdag. Så er de ferdige. For min del gjør det denne skiva til noe enda større, noe enda mektigere enn om de skulle fortsette å lage musikk. As the Dead March, Birds Will Fall From Heaven er deres rekviem, deres dødsmesse. Ja, kanskje det er litt pompøst, men det føles så veldig riktig for meg. Når for eksempel fela (eller er det fiolin?) innleder det fantastiske fjerdesporet “Queens”, eller når klokkespillet avslutter plata på sporet “Gunslinger”, føles det som om de har skrevet dette som et komp til deres egen død. Det er dystert og mørkt, men med en energi som avslører at de vet at deres tid er over, og at de skal forlate eksistensen med et brak. Dette er Mozart og hans rekviem i en hardcore-bekledning, og det er så mektig! Albumets musikalske dramaturgi har mye til felles med nettopp klassisk musikk, med nedtonede partier som går over i storslåtte bombardement. Men akkurat i det vi skal til å tenke på hvor vakkert dette er, glir det inn i brutale, svetteringframkallende mellomdistanseløp av noen hardcorelåter. Og jeg lurer faktisk på om ikke Mozart hadde laget noe lignende om han var levende og iblant oss den dag i dag.

Dette er hardcore og metall, og det svinger, svaier, svever, svetter og svir, alt på en gang. Sammen med Kollwitz og Kaospilot har Quiritatio nærmest gjort dronete hardcoremetall til en norsk greie. Ikke at det er det, men kvaliteten på disse tre er så sabla høy at det nærmer seg en norsk paradegren.

Jeg har alltid vært svak for band med to vokalister som jobber mot hverandre samtidig som de jobber med og for hverandre. Quiritatio har to ganske forskjellige stemmer, der det iblant høres ut som om den ene er djevelen sjøl, mens den andre rømmer fra nettopp Gamle-Erik, og andre ganger som to desperate stemmer som kjemper om oppmerksomheten. Sammen utgjør de et instrument med en dynamikk som løfter bandet enda et par hakk oppover stigen.

Det er egentlig bare en siste ting som gjenstår. Det er å møte opp på John Dee på onsdag 28 april og hylle de døde.

Dersom du vil laste ned skiva helt gratis og med bandets velsignelse kan du lese mer her

Og vil du kommentère anmeldelsen gjør du det her