Social Suicide var bandet som hadde fått æren av å sette igang showet på amfiscenen på verdens beste dag gjennom tidene. Høydepunktene sto på rekke og rad, og man trengte egentlig ikke bevege seg til noen andre scener hele kvelden.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Bandet er en spennende gjeng. De er unge og friske og trøkker til i svingene. I front har de en vokalist som kan minne om Dennis Lyxzén når han kjører på. De har gode og tunge låter, og spesielt hit’en – om man kan kalle den det – 5th Man On a Dead Mans Grave sparker skikkelig fra seg.


Det mest åpenbare problemet på denne gig’en var at scena var altfor stor for dem. Jeg skjønner jo at de var plassert der fordi det liksom var pønkescena den dagen, men for bandets del, og også publikums forsåvidt, hadde det vært bedre om det var mer intimt. Når det er sagt gjorde de jobben og vel så det, og da spesielt den allerede nevnte vokalisten gjorde sitt for å få igang publikumet. Likevel var følelsen jeg satt igjen med etterpå at dette kun var en oppvarming til det som skulle komme senere. En bra oppvarming, men fortsatt bare en oppvarming. Publikum var ikke helt dedikerte, og mange av dem har sikkert ikke hørt Social Suicide før heller, da de ikke har gitt ut noen skive ennå. For mange var det diggere å sitte i sola med pilsen i neven enn å tråkke foran scena i skyggen av riggen. Jeg kan jo forstå dem.

Kommentèr anmeldelsen i forumet