Tekst: Bjarte Malum

Er dette en perfekt pop-punk plate? Det er faen ikke langt unna. “Everything’s Better With Sugar” er passende nok laget etter samme lay out-mal som kanadiske Chixdiggit sin nå nærmest legendariske “Pink Razors” (Fat Wreck 2005) og er, som “Razors”, en ganske variert hit-parade og en reise i tyggegummipunkens nydelige univers. Av alle platene vi fikk tilsendt i Aggresso! punkrock radio denne våren var det denne og Dropkick Murphy‘s siste som virkelig fikk meg i godt humør, og når musikk klarer å gjøre dét, da har ikke jeg mye å klage på.

Platen åpner forrykende med kvintettens hyllest til utestedet Pair-A-Dice i låten med samme navn, ikke ulikt “Welcome to the Daiso” på ovenfornevnte Chix-plate, før den går kjapt over i en cover av “Henry VIII” og fortsetter like friskt med den rimelig vittige “Be My Demi Moore” og “Down by the Lake” der klokkespillet virkelig begynner å bemerke seg. Det er selvfølgelig mye kjærlighetstema i tekstene til bandet men de krydrer bl.a. med klar hets i “U2 Sucks” og en historie om en mislykket pornokarriere i “Letters From Hollywood”. Singelen fra 2010, “Wastin’ Summertime” er den låten som skiller seg klarest ut på platen med sitt NoFX-aktige reggae-baserte vers før de tar den helt ut med fele og noe andre irske instrumenter på bonuslåten – full klaff der forresten. Men uansett hva trønderne synger om så er det nærmest umulig å bli i dårlig humør av denne platen. Det går passe kjapt unna, låtene avløser hverandre fint og den selvgjorte produksjonen putter rosinen i soyapølsen.

“Men poppunk er så kjedelig”, sier du? Vel, hva sier du til et band som gjorde 24 releasekonserter på 24 timer i hjembyen sin i mars? Og trenger Trondheim egentlig flere sinte crustcore- eller posthardcoreband? UFFA og Pøbelrocken har nærmest vært kjemisk fritt for denne sjangeren de siste 10 årene og jaggu er det ikke på tide at noen blåser opp noen rosa ballonger, tar med en palle med seigemenn og kjærestene sine i Nidaros Roller Derby og lager fest nå som hele miljøet rundt det nedbrente huset nærmest ligger i brakk.

Skal jeg komme med noe ankepunkt mot “Everything’s Better With Sugar” må det være at den er litt for kort. Jeg hadde tålt et par låter til og enda mer eksperimentering med sjangeren. Det er når Sugar Louise drar inn elementer som klokkespill, reagge og fele at jeg føler bandet er inne på noe skikkelig. Håper på mer av det på neste plate og at det ikke blir lenge til.

Naked Hollywood Records (eget), 12 spor + 1 bonus

Kommentarer tar vi i forumet