Tekst: Cato

Bare så det er sagt med én gang: Jeg er fryktelig inhabil når det kommer til denne skiva. Jeg hadde vel knapt sagt noe stygt om den om jeg hadde fått betalt for det. Walter Schreifels er en helt, og da blir solodebuten hans en klassiker, end of discussion. An Open Letter to the Scene har jeg egentlig venta på altfor lenge. Sjøl om den ikke akkurat er en Chinese Democracy har den i hvert fall vært lovet en god stund. Det var nesten så jeg ikke trodde den ville komme. Men nå er den altså her, og er selvfølgelig verket til et geni. Den som venter på noe godt…

Walter Schreifels trenger nok ingen introduksjon i dette forumet, men om noen skulle lure er dette altså gitaristen i Gorilla Biscuits, Youth Of Today, Project X og CIV, og frontmann i Quicksand og Rival Schools. Han har drevet med dette soloprosjektet i noen år nå, og har gått fra å være helt alene med kassegitaren til å ha et helt band i ryggen (som inkluderer Arthur fra GB på bass). Jeg har sett ham i begge forkledninger, helakustisk alene på John Dee i 2007 og med bandet i New York sommeren 2009. Mange av de samme sangene ble spilt begge gangene, og flere av dem er å finne på plata, og de kledde begge draktene like godt. Rett og slett to fantastiske opplevelser!


Men over til albumet: Dette er singer/songwriter, ikke punk eller hardcore (men mannen er så punk at det forsvarer å havne på denne sida; Det han har vært med og gjort for scena fra andre halvdel av åttitallet og utover på nittitallet, og også 2000-tallet med Rival Schools, kan umulig overvurderes). An Open Letter to the Scene starter med en vuggesang til ære for Loves Arthur Lee. Den var også å finne på demoen han ga ut i forbindelse med konserten her i Oslo, og er en strålende start. Albumet har en god blanding av rolige og mer up-tempo låter, og de har en fin tendens til å glede meg like mye. Noe som er veldig tilfredsstillende med Walters låter er at de inneholder så gode/fine/triste historier. Det er i det store og det hele poenget med sjangeren singer/songwriter slik jeg ser det, men det er altfor mange som opererer innenfor det begrepet som ikke har noe å komme med når det kommer til historiefortelling. Ikke vår mann, for hvem kan ikke bli rørt av hyllesten til Raybeez på avslutningssporet Open Letter to the Scene, humre enig med på Ballad of Lil’ Kim eller kjenne seg igjen i dilemmaet ”finne-seg-sjæl/ikke-såre-noen-man-bryr-seg-om” i Wild Pandas?

Frank Turner fra Million Dead, og som er i ferd med å gjøre et lite gjennombrudd i hvert fall i England, er en det er fristende å sammenligne Walter med. Begge har punk-bakgrunn, og begge har godt over til roligere musikk på sine eldre dager (Turner er riktignok bare i 20-åra). En annen er langt mer berømte Jesse Malin, men han syns jeg liksom aldri har fått det helt til, slik som disse to, sjøl om enkeltlåter er fantastiske og sisteskiva er ganske god.

Men nok snakk om andre, dette handler om Walter, og vil egentlig bare avslutte med at plata er bra, sjøl om dere ikke tror meg. I tillegg til en cover av Agnostic Fronts Sucker City er det også en CIV-låt med her: Don’t Got To Prove It, men den har Walter sjøl skrevet for CIV. Takk for meg!

Kommentèr anmeldelsen i forumet