800Grader.com » Anmeldelser

Fucked Up – David Comes to Life

Redaksjonen — Mon, 08 Aug 2011 20:23:28 +0000

Tekst: Eirik Arlov

Fucked Up er endelig tilbake, bandet du elsker å hate. Pønkere og indiefolk biter seg i tunga, gjør grimaser, vrir hjernecellene. Du vil være kritisk fordi journalister slenger med leppa og klistrer pønk- og hardcoremerkelappen på et band som er rimelig glatt i sounden og vidt akseptert i mainstreamen. Samtidig: Arbeidsmoralen, den intense fremførelsen, glimt av politikk og samfunnsanalyse…. Alt dette kan godt være hardcore i mitt hode. Fucked Up er ikke rett frem, de er ikke spesielt lette å få grep på. Instrumentalintroer, progressive tendenser og gitareffekter hører mer til i den alternative rocken. En smart kar sa en gang at Fucked Up er pønk for mastergradstudenter. Han traff vel spikeren rett på hodet.

Så hva er på tapeten denne gangen? Et KONSEPTALBUM sier du? Et episk drama i flere akter, en rockeopera med ropevokal. Går det ann det da? Settingen er en britisk industriby på 70-tallet, historien følger David etter han har mistet kjæresten sin i et bombeangrep. Så kan du tenke som foreldra dine: Hvordan skal jeg klare å følge med på en sammensatt historie når vokalisten ROPER så mye? Jeg sier: Plukk opp tekstheftet! Som de gode gamle Eventyrbånden fra min barndom, blir det ekstra stas å følge med om du har både lydbildet og det språklige bildet. Mastergraden skinner gjennom, dette er like mye litteraturtime som musikkvitenskap.

Den første tanken som slår meg er at denne plata er en utfordring. I en bransje der så altfor mye handler om underholdning vi skal svelge rått og lett er dette faktisk en vanskelig nøtt å knekke. Før du engang kommer til musikken har du mulighet (uten at det er noe tvang) til å bygge kulisser, lete frem assosiasjoner. Lukk øynene, pust inn og trykk “play”. Selv om det er mer melodisk denne gangen er formelen ganske lik forrige fullengder, den mektig sterke “The Chemistry of Common Life“. Midtempo punk med en stor rimelig clean gitarvegg. Vokalist Damien bedriver agressiv bjeffing, men det ligger mye sjel bak vokalen.

Kvinnevokalen gjør også sitt fremtog på denne plata, allerede på andre spor, singelen “Queen of Hearts”. Bandets kvinnelige bassist har vært ganske anonym i livesammenheng tidligere, nå vokser selvsikkerheten sammen med lydbildet. Det gir særpreg, men øker også popfaktoren med flere hakk. Det tar et par gjennomhøringer før jeg blir helt komfortabel med det. Så klart, det er fengende, men blir det for mye?

Er det noe Fucked Up kan så er det driv, å holde tempoet oppe. At trommelyden er så clean og tydelig hjelper bandet mye når det gjelder intensitet. Jeg må også snakke om finurlighet, både i det musikalske og i det tekstmessige. La oss prate lyrikk først: Metaforene kan flyte fritt og mange treffer rett hjem: “We need a Peter, we get a Paul; at least Judas had some balls” og “Punish the subject with the subjective. Steal the scene for your pronouncement of a sentence for the common nouns. But you changed the name before the predicate – an error of grammatical etiquette. I stand alone with my independent clause: She may be gone but I am not the cause”. Det er smart og det gir virkelig en merkelig kontrast når det blir vrengt ut av halsen til vokalisten. Så er vi på musikalsk finurlighet, vi må prate litt om platas psykedeliske elementer. Gitarsoloene, akustiske avbrekk og det tjukke laget med reverb nikker til 60 og 70-tallet, noe som kanskje passer godt når du skal lage rockeopera. Det gjør ihvertfall underverker for variasjonen: Selv om Fucked Up braser inn døra med hele 18 sanger er det ikke mange svake låter å finne.

Hva er fellene? Det kan faktisk tippe over mot det pretensiøse. Skal du være et band for universitetets kresne menn, skriver du gjerne litt abstrakt og svevende. Dette er kanskje ikke det største sjakktrekket om du skal klare å fortelle en god historie. Jeg leser tekstene opp og ned og er ikke egentlig så veldig mye klokere. Er jeg gammeldags og enkel som krever tekster som er litt mer overtydelige? Dette kan jo være personlig preferanse.

Snakker vi isolert om musikk har Fucked Up virkelig bakt vinnerloffen, jeg får vel heller få mine rett-i-trynet tekster et annet sted. Hør gjennom plata, la den ligge i underbevisstheten et par dager, dra den frem igjen. Gjenta til du elsker det. Det burde ikke være så vanskelig.

Matador 2011

Enig? Ta det i forumet.

Sugar Louise – Everything’s Better With Sugar

Redaksjonen — Sun, 17 Jul 2011 22:01:30 +0000

Tekst: Bjarte Malum

Er dette en perfekt pop-punk plate? Det er faen ikke langt unna. “Everything’s Better With Sugar” er passende nok laget etter samme lay out-mal som kanadiske Chixdiggit sin nå nærmest legendariske “Pink Razors” (Fat Wreck 2005) og er, som “Razors”, en ganske variert hit-parade og en reise i tyggegummipunkens nydelige univers. Av alle platene vi fikk tilsendt i Aggresso! punkrock radio denne våren var det denne og Dropkick Murphy‘s siste som virkelig fikk meg i godt humør, og når musikk klarer å gjøre dét, da har ikke jeg mye å klage på.

Platen åpner forrykende med kvintettens hyllest til utestedet Pair-A-Dice i låten med samme navn, ikke ulikt “Welcome to the Daiso” på ovenfornevnte Chix-plate, før den går kjapt over i en cover av “Henry VIII” og fortsetter like friskt med den rimelig vittige “Be My Demi Moore” og “Down by the Lake” der klokkespillet virkelig begynner å bemerke seg. Det er selvfølgelig mye kjærlighetstema i tekstene til bandet men de krydrer bl.a. med klar hets i “U2 Sucks” og en historie om en mislykket pornokarriere i “Letters From Hollywood”. Singelen fra 2010, “Wastin’ Summertime” er den låten som skiller seg klarest ut på platen med sitt NoFX-aktige reggae-baserte vers før de tar den helt ut med fele og noe andre irske instrumenter på bonuslåten – full klaff der forresten. Men uansett hva trønderne synger om så er det nærmest umulig å bli i dårlig humør av denne platen. Det går passe kjapt unna, låtene avløser hverandre fint og den selvgjorte produksjonen putter rosinen i soyapølsen.

“Men poppunk er så kjedelig”, sier du? Vel, hva sier du til et band som gjorde 24 releasekonserter på 24 timer i hjembyen sin i mars? Og trenger Trondheim egentlig flere sinte crustcore- eller posthardcoreband? UFFA og Pøbelrocken har nærmest vært kjemisk fritt for denne sjangeren de siste 10 årene og jaggu er det ikke på tide at noen blåser opp noen rosa ballonger, tar med en palle med seigemenn og kjærestene sine i Nidaros Roller Derby og lager fest nå som hele miljøet rundt det nedbrente huset nærmest ligger i brakk.

Skal jeg komme med noe ankepunkt mot “Everything’s Better With Sugar” må det være at den er litt for kort. Jeg hadde tålt et par låter til og enda mer eksperimentering med sjangeren. Det er når Sugar Louise drar inn elementer som klokkespill, reagge og fele at jeg føler bandet er inne på noe skikkelig. Håper på mer av det på neste plate og at det ikke blir lenge til.

Naked Hollywood Records (eget), 12 spor + 1 bonus

Kommentarer tar vi i forumet

SVART SAMTID ZINE # 1

Redaksjonen — Sun, 17 Jul 2011 21:43:43 +0000

Tekst: Bjarte Malum

A5, 56 sider, s/hv

Norsk-språklige punk- og hardcorefanziner har det vært lite av de siste 10 årene, men de få hederlige unntakene har til gjengjeld vært svært bra. Første nr. av den Stavanger-baserte Svart Samtid Zine (SSZ) er intet unntak. Tenåringen Håvard Krokedal er allerede på rett spor, slik jeg ser det, når han i forhåndsomtalen på nett skriver at “Svart Samtid er et zine som fokuserer på kreative folk som gjør ting sjøl her og nå, fremfor å nostalgitrippe rundt en romantisert fortid.” Fint at den yngre garden holder fokuset mens vi gamliser kanskje ikke er helt kommet over forbauselsen av å kunne lese om en papirzine på nett før den er kommet ut.

SSZ er et produkt av nesten 2 års jobbing med materialet. Krokedal, som aldri trykker sitt eget navn i selve zinen, har vært gjennom en prosess fra ungdom til voksenliv og forsøker med denne blekken å holde beina på bakken og ikke bli dratt med i samfunnets massesug. Bra! Selv om han ikke går så mye nærmere inn på prosessen han har vært gjennom/er i så er det ikke vanskelig å se den for seg. Han har pratet med likesinnede mennesker i forskjellige settinger, stort sett fra i og rundt Oslo-området – noe som kanskje er litt merkelig siden han er bosatt på vestlandet, men kanskje i neste nr. – og det åpner med et intervju med sXe-bandet Evolve fra Maura som er innholdsrikt og lærerikt, selv om det kanskje med fordel kunne vært kuttet litt ned på. Intervjuet med DJ-duoen Shoot Cops Not Smack er også veldig underholdende lesning. Jeg ønsker meg mer dypdykk i Fredrik Bakkemos betraktninger rundt punkkultur og sosiale studier men bare Karl Halses historie fra kjøreturen fra Sverige via Løken Gård er nesten verdt pengene for zinen i seg selv. Jeg kunne også ønske det var flere og litt kortere musikk-anbefalinger, men de som er med er velskrevne og bør gi deg lyst til å sjekke ut bandene. Spesiellt saken om Anchor holder meget høy litterær kvalitet.

Men unge herr Krokedal har ikke gjort alt selv. Ane Solland Kvinge aka AneHD/Ane PMA, som forøvrig ikke må forveksles med vår nå Sverige-baserte zine-dronning Ane Vegane, har tatt en nesten umenneskelig mengde med bilder på diverse hardcorekonserter de siste årene og SSZ gir oss et lite utvalg av disse, til stor fornøyelse. Og så avsluttes zinen med et litt snodig intervju med Integrity gjort av Maren Løhre fra radioprogrammet Hardcore Selskab (RIP? Hva var dette? Hvor? Mer info takk!). Snodig i positiv forstand da Løhre tar oss med inn i hodet hennes i det hun tenker ut de neste setningene og spørsmålene under intervjuet med den kanskje litt vage og merkelige Dwid Hellion. Kanskje fordi jeg har gjort en del intervjuer selv oppigjennom årene men jeg får i hvert fall følelsen av å være tilstede under intervjuet mens jeg leser det. Meget bra!

Layouten i SSZ er tidvis meget bra og tidvis ikke revolusjonerende, men akkurat passe variert så man i alle fall ikke får følelsen av å lese kommunale sakspapirer. Bildene holder høy standard både i kvalitet og innhold (altså de er gøye og spennende å se på) og supplerer den jevnt over velskrevne teksten i zinen på en ypperlig måte. Siste side dediseres til et godt, gammeldags oppfordrende slagord som seg hør og bør og jeg merker at jeg allerede gleder meg til nr.2 der jeg håper på mer fra Stavanger/Sandnes, enda mer personlige betraktninger fra Krokedal, hans allierte og intervjuobjektene og enda flere flotte fotografier.

Kommenter i forumet

Youth of Today i Oslo

Redaksjonen — Mon, 28 Mar 2011 22:18:06 +0000

Tekst: Cato, Bilder: Ane PMA

Youth of Today

Torsdag og fredag forrige uke var det duket for årets happening i Oslo. Youth Of Today var tilbake i landet, 22 år etter sist gang, og det var ingen som ville gå glipp av dette. På plakaten sto også For Pete’s Sake, et Sportswear for 2011. I tillegg hadde hver kveld hver sin oppvarmer, torsdag det nye OCHC-bandet Giant, mens svenske Hårda Tider var fredagens bidrag. Det er unødvendig å si veldig mye om dette, alle er enige om at dette var magisk. I følge Ray Cappo sjøl låter de bedre nå enn i 1989, og hva vet vel jeg? Å være mye bedre enn det de viste nå skal ihvertfall la seg godt gjøre. Stor stas var det også å se Peter Amdam & Co i toppform. De utviste en enorm glede ved å være tilbake, og det skinte klart gjennom at de synes hardcore er morsommere enn både kunstkritikk og hippe og trendye magasiner.

Giant er nyeste tilskudd i Oslos hardcorescene, med godt kjente fjes fra miljøet. Om det betyr noe som helst har jeg troa på dette bandet, og en bedre anledning til å gjøre sin førstegig kan man vel nesten ikke drømme om. Å debutere med å spille Project X’ Straight Edge Revenge med sjølveste John Porcelly på vokal er intet mindre enn legendarisk.

Hårda Tider ledet fredag an den svenske delegasjonen som kom relativt mannsterke med egen buss. De søtti (?) svenskene var igang, og kvelden var igang.

Hårda Tider

På fredag var jeg dessuten så heldig å få noen ord med Ray Cappo. Et kort møte på ti minutter i forkant av konserten resulterte i et lite intervju som følger under. På engelsk, for moro skyld. Here it goes!

800grader: Thanks for doing this interview, and thanks for an amazing show last night!

Ray Cappo: Thank you, it was awesome.

800grader: Are you ready for another one tonight?

Ray Cappo: Yeah, we are! A bunch of cool dudes from Sweden has arrived, old friends of ours. Lots of friends from Oslo as well, and that’s what’s so cool about this. We have met so many cool people over the years that we have connected with. So tonight will be a great night!

800grader: There have been pretty big expectations here in Oslo regarding this gig. Have you felt the atmosphere after arriving here?

Ray Cappo: Definitely! We’re actually not doing a tour, we have only been playing in Russia and here. And it was the same, you could feel the anticipations in the crowd. And we hope we do not let anyone down.

800grader: After 22 years the legends are finally back. Do you realize that you’re actually legends to these people, to us?

Ray Cappo: Haha, I’ve never thought about it in that way. But I guess, if I think about when I was a kid, going to shows. Those bands changed my life, and Youth Of Today have probably had that same role to others.

Youth of Today

800grader: Do you remember the last time you were here? It’s been a while…

Ray Cappo: You know, on that tour we did 62 shows in 60 days. But I do remember some. I remember the band Life… But How To Live It, and I remember the club. But probably not much more than that, haha!

800grader: What’s different now from 22 years ago?

Ray Cappo: First of all there was no straight edge scene back then, much more a free-for-all punk rock scene. There were no fans, we had to go in there and win people over, just by brute force, you know what I mean? Every night was a little adventurous, and I think that out of all those 62 shows, there were maybe five where we had fans. But most of all there were just punks, getting drunk and getting beers whipped at us.

800grader: And that happened last night as well!

Ray Cappo: Hahaha! Actually, Peter came up to me afterwards and said: “Man, no one threw that beer on you. It was a mistake. A friend of mine who loves you a lot did something with his body and the beer slipped and hit you. It was all a mistake.” But it felt like he had practiced, because it hit me perfect, all over my head, chest and shoulders. I was totally covered in it.

800grader: Did you take it as cool as it seemed, or were you mad inside?

Ray Cappo: Truthfully, I was in such a good mood, I wasn’t angry. But I thought, “you know, I should say something.” I’m older now, and that type of edge has worn out, I think. I’m not such an angry guy.

Youth of Today

800grader: How is it like to travel the world with these songs today? Do you still feel the same commitment to the songs and the lyrics as you did when you wrote them?

Ray Cappo: You saw last night. With a band like Youth Of Today, there are two ways to play the songs. Either you live them, or you do a performance. We live this, we have these memories. A truthfully think there is more import for a 16 year old to see us now than back then. To see us up there, 45 years old and still straight. I live a clean life, and it has been years of doing that stuff. It’s a testament of clean living and positive thinking. And you can do that when you’re 16 years old, but when you’re my age you have to do that. When you’re 45, either you’re straight edge or you’re a loser. That being said, when I say straight edge I mean reasonably amount of control. You can do whatever you want to your body when you’re 16-17, and your body forgives you, but when you’re 45, or even 35 or 25, it doesn’t. Then you have to make a change. And either you’re forced to do it or you choose to do it. You choose because you’re intelligent, or you’re forced to do it by nature.

800grader: To go back to your beginning: Which bands inspired you to get into hardcore?

Ray Cappo: I was inspired by NYHC-bands back then, which was Cause For Alarm, Agnostic Front, Kraut. But I think 7 Seconds was the band that inspired me most. Inspired me the most lyrically. They touched my heart the most.

800grader: Do you still have any contact with the guys from back then?

Ray Cappo: Not so much. Ever since Youth Of Today got big, I became more of a peer than a fan. We have mutually respect and all that, and I will always love them because they gave me so much. But I don’t really see them that much, and I don’t hang out with the hardcore scene, I don’t listen to hardcore music.

800grader: You playing with For Pete’s Sake feels so natural, hence you’re both hardcore legends. For Pete’s Sake, or Sportswear here in Norway, and you in the States, and pretty much rest of the world. What’s your relationship with those guys?

For Pete's Sake

Ray Cappo: Those guys are supercool. Arne, Espen, Peter. They recorded their record with me in New York, and I see us as friends. It’s great to play here, at their home, with them. When we see them again now, it’s like no time has passed.

800grader: That’s all I had! Thank you so much, and good luck with tonight’s show.

Ray Cappo: All right, no problem, and thank you!

Fleire bileter finn dykk på bloggen hjå Ane PMA, medan kommentarar tek me i forumet

Dropkick Murphys – Going Out In Style

Redaksjonen — Mon, 07 Mar 2011 17:03:21 +0000

Tekst: Cato

Ny skive med ”irske” Dropkick Murphys. Det betyr at man vet hva man får, og det eneste usikkerhetsmomentet er egentlig hvor interessant det vil være. Her får man dugelige doser med sekkepipe, fløyte, banjo, trekkspill, gjengvokal og trommer i marsjtakt. Annahver låt sånn cirka er en ballade med akustiske stålstrenger. Kjappe ballader, riktignok, med allsangrefrenger om whisky, arbeiderklasse og mer eller mindre god stemning.

Sånn i utgangspunktet har jeg aldri vært stor fan av bandet. Flere usedvanlig fengende låter, men albumformatet har på mange måter alltid vært litt for stort for dem, i form av at de ikke klarer å fylle det opp med nok gode låter. Når det er sagt tror jeg det kan være ganske så moro på en Dropkick Murphys-konsert, ikke minst i Boston på St. Patrick’s Day, som nok ville vært bortimot fantastisk.

Going Out In Style er nesten akkurat det jeg forventa av et Dropkick Murphys-album i 2011, og som fan vil man nok bli godt fornøyd med deres siste verk. For meg, derimot, blir det hele litt for mye Dropkick Murphys, hvis det gir noen som helst mening.

For å forklare: Jeg mener at de lager låter etter den samme malen hver gang, og at det ganske fort blir uinteressant. Nå er det selvfølgelig band og artister som blir ved sin lest hele karrieren gjennom og fortsatt evner å forbli interessante (men kanskje kun for fansen?), som for eksempel Bad Religion eller Ramones for å nevne to. Har man funnet stilen så har man funnet stilen, liksom. Men i Dropkick Murphys tilfelle funker det ikke lenger. Oppbygningen av låtene blir for forutsigbar, temaene for oppbrukte og sekkepipa litt for enerverende. Gjengvokal på hvert eneste refreng, og tilogmed annahvert vers blir litt i overkant.

Bidragene på The Departed-soundtracket ga Dropkick Murphys et slags mainstream gjennombrudd. Og i den filmen funka det veldig bra, og var både stilmessig og budskapsmessig helt korrekt i Scorseses mafiafilm. Mon tro om de klarer å seile videre på den bølgen, eller om de med denne plata er tilbake som et semistort punkband som egner seg best på fest. Tegnene på det første er absolutt tilstede, med konsert i Oslo Spektrum istedet for Rockefeller/Sentrum Scene. Dessverre er det et faktum at deres økende popularitet ikke kommer fra økt kvalitet på musikken, men rett og slett bare en smart plassering av noen gode låter i en bra film.

Selv om denne plata ikke er ”all that,” får man likevel lyst til å gynge i takt med gutta på pøbben og skåle med Guinessen til låter som fjerdesporet Cruel. Teksten på Sunday Hardcore Matinee er nesten verdt plateprisen i seg sjøl, hardcore i gamledager fortjener all den hyllesten den kan få. Jammen er ikke The Boss med her også, på en låt fra 1913(!), nestsistesporet Peg ’O My Heart.

Jeg driver nå og trekker fram gode enkeltlåter. Men da er vi igjen tilbake på hovedankepuntet mitt mot plata, eller bandet for den saks skyld: Gode enkeltlåter, men kjeeeeeedelig i lengden. Jeg sier som det gamle ordsproget: Noen nevnt, resten glemt!

Uenig? Ta det ut i forumet, via denne nettlenken

Onward reunited!

Redaksjonen — Wed, 02 Feb 2011 10:24:00 +0000

Tekst: Cato

Foto: Ane PMA (http://anehd.blogspot.com)

Fredag kveld var den første dagen i resten av mitt liv. All tidsregning skal for min del nå beregnes ut fra 28.01.2011. Det er nullpunktet. Dagen jeg så Onward spille. Live.

Onward er verdens beste norske band gjennom tidene, alt anna er løgn. Det beviste de på fredag med en maktdemonstrasjon når det kommer til hardcore. Alt var perfekt, fra setlista, besetninga, Torgny sitt bidrag, merch’en til Gus, stemninga i lokalet. Før konserten starta kunne man ta og føle på atmosfæren på Elm Street. Veldig spent, samtidig enormt forventningsfullt. For mange var det et gledelig gjensyn med gamle helter, for sikkert like mange, meg inkludert, var det det første konsertmøtet med legendariske Onward. Jeg tør å påstå at ingen, absolutt ingen, gikk derfra med en skuffa mine. Og hvordan kunne man det? Det var rett og slett magisk. Takk Onward, takk Elm Street, takk ICON Booking!

Når det er sagt, spilte Evolve og Supertouch også. Evolve viste nok en gang at de er klare for å bringe OCHC videre. Er det lov å håpe på en tilsvarende Evolve-reunion om, tja, 20 år? Å få Supertouch til Norge er mektig. Og konserten de leverte var også mektig. Groovy og funky hardcore en sen fredagskveld er aldri feil, spesielt ikke når den kommer fra New Yorks Supertouch.

Men med all respekt å melde, dette var Onwards kveld, fra start til slutt. Best. Night. Ever!

Se flere fete bilder fra gig’en på http://anehd.blogspot.com/ og en helt enormt rå video laget av Ola Waagen på http://www.dyrsfrihet.no/zine/onward-gjenforent

Mæd props!

Enig med Cato? Diskutèr den nye tidsregningen i forumet

Lydia Laska – Krakenhaus (2010)

Redaksjonen — Mon, 24 Jan 2011 15:08:01 +0000

Tekst av Cato

Lydia Laska er ute med ny skive, denne gang et album. Debutalbum for å være presis, og det bør man jo være. Jeg har ”alltid” hørt om Lydia Laska, men aldri hørt noe særlig på de. Nye bekjentskaper kan slå begge veier. De kan vise seg å være så ufordragelige at du skjønner hvorfor du ikke har blitt kjent med de før, men de kan også vippe andre veien, og få deg til å irritere deg litt over å ikke ha truffet de før.

For meg havner Lydia Laska litt midt imellom. De er absolutt hyggelige, og et ålreit bekjentskap som jeg fint kan bruke tid på. Men de er likevel ikke like kule som de jeg liker aller best.
Krankenhaus består av 9 spor med skrikende gitarer, litt sånn Sonic Youth/Dinosaur Jr./No Wave-øs-pøs. Men det blir litt skitnere enn det, mindre artsy. Det er ett band som banker og banker meg i pannebrasken når jeg hører på skiva, og det er Silver. Og Silver er jo tøft, så ikke så gæærnt det. Lydia Laska har tilsynelatende (tilhørelatende?) den samme skitne tilnærmingsmåten til rocken, og den en lignende forkjærlighet for gitarstøyen som gjør at man skulle tro at også disse gutta var i slekt med Emil Nikolaisen fra Serena-Maneesh. Ja, sannelig, det er det det er. Det er som om Silver skulle kledd seg ut som Serena-Maneesh, men innerst inne vil høres ut som New York og Greenwich Village i 1988.

Æsj, det er kjipt med alle de referansene. Lydia Laska gjør uansett dette til sin egen greie. Resultatet er en skive jeg liker, men ikke elsker. Det er flere virkelig gode låter her, som f.eks. Sewerbed som er topp stoff. Og eposet til slutt, over sju minutter lange It Never Ends, får meg til å ønske akkurat det, at den aldri skal ta slutt. Men siden plata er litt ujevn er det igrunnen greit at den ikke varer evig.

Det er likevel vanskelig for meg å peke på akkurat det som gjør at Krankenhaus ikke når helt opp. Alle låtene er ikke like gode, men det er greit nok det, det er det sjelden de er. Problemet er vel bare at jeg ikke føler det. Jeg blir ikke sittende med følelsen av at bakken brister under meg, eller at jeg har fått pusten slått ut av meg. Skiva har rett og slett ikke gjort så mye med meg. På den andre siden er jo det litt befriende i blant også…

Kommentér anmeldelsen på forumet…

Freedumb – The Freedumb Curse

Redaksjonen — Sun, 23 Jan 2011 18:31:18 +0000

Tekst: Cato

Hardcoreband fra Moss sier’ru? Ny skive? Siste Dagers Helvete da eller? Nei, ikke denne gangen. Eller jo, de gir ut skive de også nå, men her skal vi snakke om Freedumb. Gutta fra Moss har holdt det relativt jevnt og trutt gående siden y2k. Nå er de ute med The Freedumb Curse, ei skive produsert av Ruben Willem. Det er politisk old school hardcore a la So Much Hate, det er d-beat, men det er også (ihvertfall for meg) til tider likheter med band som f.eks. Amulet. Det kan dere velge å tolke som et kompliment eller ikke, jeg for min del har alltid vært glad i Amulet. Tidvis er de ikke altfor langt unna Knuste Ruter heller, men jeg tror faktisk jeg liker denne skiva bedre enn den. Tekstene blir ikke like kleine, ihvertfall ikke det jeg
får med meg av de, og jeg tror jeg setter pris på den 90-tallstwisten de har på soundet, sjøl om det i hovedsak er 80-tallet som skriker her.

Det er litt synd egentlig, at de ikke har tekster i booklet’en. Jeg skulle gjerne hatt full oversikt over hva som foregår på The Freedumb Curse, men dessverre er ikke vokalen alltid lett å få tak på. De har både norskspråklige og engelskspråklige tekster på skiva. Tekstmessig er det de norske som er de beste, men musikalsk treffer de på engelsk best i mine ører. Det er sistesporet som er gullet her. Ultrafengende, men samtidig aggressiv og rå. Og med et superhemmelig spor på slutten, tilogmed. Progressivt! Åpningslåta Trashtalker sitter som et skudd (sjekk ut Trash Talk forresten. Bandet, altså.), mens den siste plassen på låtpallen går til Mitt liv er basert på en sann historie. Den har et refreng som blir sittende igjen i barken og som jeg tar meg i å synge på i hytt og vær.

Når jeg tenker meg litt om så tror jeg at jeg har sett Freedumb live en gang. Siden jeg ikke er helt sikker, kan de ikke ha gitt et udelt positivt inntrykk, men jeg må si at det retter de opp i her.

Jeg liker skiva godt, jeg.

Kommentèr platemeldinga på forumet

Blood Command – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 10:55:26 +0000

Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.

Tekst: Cato

Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.

Som den røveren jeg er, klarte jeg også å karre til meg en liten prat med bandet i etterkant. Etter Yngves mildt sagt tøysete utsagn i et intervju på groove.no var jeg interessert i å høre hva faen han prata om. Han fikk moderert det litt og fikk tydeligere fram hva han mente. Sånn cirka ordrett: “Det er band i Norge som spiller hardcore. Men det er ingen som er hardcore. Ikke slik som det skal være, slik Minor Threat og Black Flag var. Hardcore handler om å gjøre din greie, ikke tråkke i samme sti som alle andre. Det er problemet med banda i Norge, og det jeg mente da jeg sa det. Men moro at det ble litt temperatur da, og dere bet kjapt på.”

Forsåvidt greit, men jeg er fortsatt litt uenig i det han sier. Hyggelig prat, dog. Stay tuned for mer omtale av Blood Command. Eller ikke.

[Red anm: Denne saken burde ærlig talt ha blitt lagt ut sammen med resten av Hovedekninga vår, men den falt mellom sprekkene. Synes allikevel den fortjener dagens lys, som et svar på samtalen på forumet som intervjuet på Groove førte til. Jeg dreit forøvrig i å fotografere denne konserten, da iskrem og onkelrolle fristet mer enn slapp radiorock i solsteika.]

Gallows – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 19:08:35 +0000

Følelsen av å få servert gode ting gjennom en hel dag, samtidig som man bare vet at det aller, aller beste kommer til slutt, er ubetalelig. Sånn var onsdagen på Hove for min del. Gallows er de beste av de beste, og tanken på å endelig få se de her i Norge var nesten til å krepere av. Heldigivs gjorde jeg ikke det, for giggen var beyond bra.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Jeg er glad jeg har vært så heldig å se dem på en mindre venue tidligere, for slike band er best når det er intimt og avstanden mellom publikum og band er minst mulig. Gallows er jo klin gærne, men blir ufrivillig streitere oppførselmessig av at det er 10 meter mellom scena og crowden.

En kompis og jeg snakka før konserten om hvor bra åpningslåt The Riverbed er, og vi håpa stort på at det var den de ville starte med. Det gjorde de også, og sjøl om flyalarmen ellerhvadetnåer i starten uteble, satte de standarden for hele giggen. En standard de glatt følger opp ved å gli rett over i (for anledningen) Norway Is the Reason.

Hovepublikumet har tidligere fått skryt for høyt energinivå, samt evne og lyst til å moshe, og jeg kan bekrefte: Det er fortjent. Sjøl om stakkaren som skulle være springbrettet mitt etter 10 meter løpefart ikke klarte å hjelpe meg opp, og at jeg ved flere anledninger deiset rett i bakken med både fleis og rygg først, var det rikelig med kroppslig kos. Bøllene fra ProSec fikk endelig noe å gjøre, og idioter som mange av de jo er, klarte de å utøve litt maktmisbruk på en stakkar. Med påfølgende kjeft fra Frank Carter, som seg hør og bør. Gjerder ble veltet, og karen fikk avslutte konserten på scenen sammen med bandet

Apropos Frank Carter. Det virka som han hadde det trivelig. Han er ofte skikkelig sint oppe på scena, men nå så jeg flere brede glis fra den kanten. Han var vel omtrent like gira på å være i Norge for første gang, som det fansen var for at de endelig var her. Veldig kult for den lille kiden i publikum som fikk en låt dedisert til seg, forresten. Jeg skulle virkelig vært i hans sko akkurat da.

Nå har dere sikkert skjønt at dette er en fan som har opplevd et av sine favorittband, og deretter skrevet en relativt rosende omtale. Men det er så fortjent! Det var uten tvil Hovefestivalens beste konsert og mine skyhøye forventninger ble overgått med god margin. At de også gønna på med Queensbury Rules, som handler om at man må få nevekampen tilbake på bekostning av knivstikking, var helt topp. Gjesteinnslag fra Biffy Clyro-vokalisten og folk fra Every Time I Die var bare med for å understreke at dette var legendarisk, og enda litt til.

Misery fucking loves me og jeg elsker Gallows!

Gallows kommer tilbake til Norge 21 August, og billettene ligger ute på Tiger nå. Løp og kjøp! Få billetter og massiv hype.

Kommentèr anmeldelsen i forumet