800Grader.com » Artikler

Metalcore vs. metallisk hardcore

Redaksjonen — Mon, 07 Feb 2011 21:12:58 +0000

Er forskjellene mellom metalcore og metallisk hardcore kun snakk om små nyanser?
– Med utgangspunkt i Architects’ The Here And Now og Mother Of Mercys IV: Symptoms Of Existence

Mother of Mercy - IV: Symptoms of Existence

Tekst: Cato

Begrepet metalcore har fått større og større nedslagsfelt de siste årene, i takt med at sjangeren har fått større omfang og mer kommersiell suksess. Sjangeren er, som navnet tilsier, en symbiose av metal og hardcore. Hardcore kommer inn med brutale riff og hissig growl på vokalen, mens metal, eller kanskje mer heavy metal, setter sitt preg med clean vokal og melodiøse refrenger. Hvilken av delene som setter sterkest preg kan variere fra band til band, men mitt personlige inntrykk er at det er heavy metal som får mest utløp.

Metallisk hardcore derimot, er stort sett hardcore med enkelte metaltrekk. Generelt mer beinhardt enn metalcore.

Forrige uke ble det sluppet to skiver som illusterer denne forskjellen på en perfekt måte: Britiske Architects, sluppet på metallabelet Century Media, og amerikanske Mother Of Mercy, som er signet av Bridge 9. Architects var egentlig nærmere metallisk hardcore med sine to tidligere plater, men det skal sies at de har leflet litt med metalcore også tidligere. Denne gangen virker det som om de har gått all in på metalcore, og satser dermed med ett i en mer kommersiell gate. Mother Of Mercy har ikke veldig mye kommersiell appell, og kan nok ikke regne med å passere Adele på iTunes’ nedlastingsliste med det første (noe Architects gjorde tidligere denne uka). I god Boston-tradisjon (sjøl om de er fra Pennsylvania) kjører de heller det kompromissløse løpet med beinhard hardcore med influenser fra gamle storheter som DYS og SSD, men kanskje enda mer presist NYHC-legender som Agnostic Front, Sick Of It All og Madball.

Problemet med disse to begrepene er at de blir brukt om hverandre for å plassere band i sjanger. Mange tror at det er det samme, bare to ulike måter å si det på. Dette er bare feil. Det er klart, for uinvidde høres vel all metall, punk og hardcore helt likt ut, men for oss som kan noe om det bør varsellampene blinke ganske kraftig når det blir rota med disse to begrepene. Det høres veldig forskjellig ut. Er man langt nok inne i hardcore-verdenen kan jo metalcore fort høre ut som noe vi tror kan spilles på radio. På P3. Ikke noe galt i det, i og for seg, men man kan vel telle på ganske få fingre antall ganger hardcore har blitt spilt over eteren. Nå spilles de ikke uvettig mye metalcore på radioen heller, men bare det at Architects nærmer seg hitlistene (riktignok ikke her i Norge) er et tegn på at det ikke er hardcore.
Og ikke tro at jeg sitter her og sprer eder og galle over musikk som når hitlistene. Jeg elsker hits jeg, også de mest skamløse, men når jeg skal høre på hardcore skal det helst være hard core. En bekjent av meg, som har en relativt framtredene stilling i NRKs kulturstripe, mente jeg var både dømmende og for ung når jeg uttalte min skuffelse over The Here And Now. Dømmende, åja! Og hvis det å bli gammal betyr at jeg skal begynne å foretrekke dvask, utvanna so-called –core, ja, da er jeg jævlig deprimert over at jeg runder 26 om et par dager.

Architects - The Here and Now

For å gå to uker tilbake i tid, da Integrity og Contention spilte på Elm Street. Ingen av de som var der og hadde det helt vilt bra vil vel påstå at det var to metalcore-band som spilte. Likevel blir Integrity flere steder omtalt som metalcore. Både Integrity og Contention er tyngre og hardere enn de mer typiske hardcore-bandene, og influenser fra metall er veldig tydelig. Forskjellen mellom dem og, la oss si Underoath, eller Architects da, er likevel enorme. Ja, gigantiske!

Dette er egentlig ikke ment som noe oppgjør med metalcore, men heller som en presisering av skillet mellom metalcore og metallisk hardcore. Metalcore kan være fett det, men da på sine premisser, ikke på hardcorens premisser. Jeg kan faktisk være fan av god metalcore. Bring Me The Horizon for eksempel, og til forrige skiva til Architects, sjøl om den som sagt er nærmere hardcore enn den nye.

Så hvorfor skriver jeg dette, egentlig? Vel, mest for å hause opp Mother Of Mercy, og samtidig understreke at det ikke er metalcore. Som om det i det lange løp egentlig er viktig. Uansett, Mother Of Mercys IV: Symptoms Of Existence er 2011s første knallgode hardcore-skive, og bør være et sikkert kjøp for alle med et godt forhold til Bridge 9. Dette er bandets første skive på Boston-labelet, etter at de ble signet av dem i fjor vår. Mørk og aggressiv hardcore, ikke ulikt et annet B9-band: Defeater. Kanskje hakket mindre dansbart.

Det var det, og takk for meg.

Lyd: http://www.myspace.com/motherofmercyhc

Diskusjon: http://www.800grader.com/forum/viewtopic.php?f=1&t=9238

Pøbelrocken – Dag 2

Redaksjonen — Mon, 31 Jan 2011 17:12:48 +0000

Tekst av Eirik

Dag 2:

Plx-15

Som Monty Python så berømt sa: “And now for something completely different”. Dag 2 startet friskt med PLX-15 fra Bodø som endelig har kommet sammen igjen for å spre humoristisk synthglede til det norske folk. De tre medlemmene har hatten full av pønkepoeng fra prosjekter som Skjit-Lars, Bøyen Beng, Terror for Jesus og Behind Bars. Bandet startet i 1985, så de må være å anse for veteraner i miljøet. Jeg hadde ikke hatt tid til å sette meg inn i musikken på forhånd, men jeg hadde så klart et godt forhold til låten “Midnattsbarn” som hadde blitt sunget til meg av Bodø-venner ved flere festlige anledninger.

Hvordan skal vi beskrive musikken? Du har et par blipp-bloppsynther, et trommesett som virket satt opp for dødsmetall, en spenstig gitar og tre fleksible musikere som vandrer frem og tilbake mellom instrumentene med store smil på munnen og massevis av humor. Humøret var smittsomt, i tillegg til å være overraskende tighte for å ikke ha spilt sammen aktivt på så lenge er også bandet avslappet og jordnære. Selv uten noe forhold til bandets utgivelser var det ungdommelig musikkglede som spredte seg i salen. Hvem skulle egentlig tro at du kan legge dobbel basspedal over et lykkelig synthspor uten å få en bråkete stilkrasj? Alle tre medlemmene sang med den stemmen de hadde og lekte en musikalsk stollek med de ulike synthene.

Høydepunktet var en elektroversjon av “Ace of Spades” av Mötorhead DEKLAMERT av Skjit-Lars (riktignok med jukselapp). Smilende på vei ut fra konserten traff jeg minst 4 fortvilede venner som akkurat hadde kommet for seint til det bandet de hadde MEST lyst til å se. Omstendighetene var altså litt uheldige for PLX- 15. Den norske konsertkulturen (som jeg gjerne skulle sett forandret) tilsier jo vanligvis at band går på mye senere enn det er annonsert, så mine venner hadde regnet med en time slingringsmonn. At så få mennesker fikk med seg et så bra band bare fordi de spilte tidlig er egentlig en skandale. Om den tidlige konsertstarten var et ønske fra bandet eller fra arrangørene vet jeg ikke. Som et plaster på såret hvisket en pønker meg i øret at bandet kommer tilbake til Trøndelag om ikke så altfor lenge. Da bør du virkelig stille opp.

Svartsyn

Svartsyn er et fint blandingsprodukt av andre band. Jan Rune som har spilt trommer i omtrent 50 % av alle trondheimsband har en litt uvant rolle som gitarist, Erik sang i metallbandet Chton en stund og André har spilt med Dozärne. De har en litt spesiell fremgangsmåte når de lager musikk, de tar rett og slett og blander sammen alt de liker. Noen ganger fungerer det veldig godt, andre ganger blir det litt mer vanskelig å vite hvor bandet vil. De kunne kanskje hatt godt av å spisse produktet sitt littegranne. Når du tar litt sint hardcore, en god del breakdowns og littegranne skatepønk skjønner du kanskje litt mer av hva de høres ut om. Det er vanskelig å gi andre band som referanser, for de høres egentlig ikke ut som så mange andre.

Denne kvelden var de bedre enn jeg har sett dem på lenge. Spillegleden er stor og de er tightere enn før. De ulike personlighetene i bandet gjør det underholdende å se på. Jan Rune spiller gitar som bare den selvlærte gitarist kan, passe desperat. Den hese ropingen hans er en fin kontrast til Erik som virkelig er tyngden i bandet. I front og med stålkontroll over bassen binder han bandet sammen og serverer vittigheter mellom låtene. Det fine med Svartsyn er at de har veldig lett for å kommunisere med publikum, de har en flott samling faste fans som fyrer på stemninga foran scenen selv om det stadig er tidlig på kvelden. Jeg liker absolutt det jeg ser og gleder meg til det kommer mer innspilt materiale fra gjengen.

Nekromantheon

Det var plutselig tid for Nekromantheon, et band jeg hadde blitt anbefalt på forhånd. Jeg hadde ikke hatt tid til å høre gjennom mye av materialet deres, men ettersom jeg forstod er dette et band som stadig er undergrunn på vei til å virkelig eksplodere. Et bevis på dette er at bandet hadde blitt booket til å spille Maryland Deathfest like etter Pøbelrocken. For de som ikke kjenner festivalen er det en av de største metallhappeningene i Nord-Amerika.

Skal vi beskrive Nerkomantheon må vi prate stil. Er det noe denne trioen har så er det gjennomført stil. Vi snakker klassisk 80-talls thrashmetallook: denimvester, trange bukser, langt krøllehår. Nevnte krøllehår var den store snakkisen resten av kvelden da flere pønkere absolutt måtte bort å ta på håret til gitaristen. Han var forøvrig veldig sporty og tok til seg komplimentene. Men vi burde vel heller prate metall. For Nekromantheon er uforskammet bra når det gjelder å lage metallfest. Det tar en 2-3 låter før jeg klarer å rive meg løs fra gitaristens ferdigheter og faktisk se litt på de andre medlemmene i bandet. Jeg snur meg mot min venn og sier: “Det burde ikke være LOV å være så god på gitar, vi kan liksågodt legge opp å spille”. Ikke bare har Nekromanthon skrevet læreboka i hastighet, det er dæven døtte meg fengende også. De LEKER ikke thrashmetall.

Det eneste oppbruddet kommer når trommisen slår pedalen rett gjennom basstrommen. Slitne trommer og metall går ikke alltid hånd i hånd og det blir en god del knoting fra lydfolka sin side. Jeg skammer meg litt på vegne av publikum som oppfører seg litt for utålmodige og stresser bandet. Man ser at trioen kanskje er litt ukomfortable når det tar litt for lang tid å fikse problemet. Etter en stund er likevel ny basstromme på plass og settet avsluttes med et smell. Konserten står seg som den mest positive overraskelsen på Pøbelrocken og alle jeg prater med etter bandet har gått av er særdeles imponerte.

Victimised

Rett før Victimised skal gå på scenen treffer jeg vokalist Leif i døra med en bekymret mine og et usikkert blikk. Han har nemlig mistet stemmen, noe som er litt ugunstig når du skal være mikrofonkontrollør i en liten halvtime. Synger du i Victimised kan du heller ikke slippe unna med å “ta det rolig” en konsert. Veteranene spiller alltid fort og hardt og tar musikken seriøst når de står på scenen. Jeg har sikkert sett dem en 7-8 ganger gjennom min tid på UFFA, men ser dem gjerne igjen.

Leif ber til uhellige krefter og når bandet står klart er faktisk stemmen tilbake, om kanskje litt svekket. Victimised kjører på selv om man både hører og ser at Leif sliter litt. Å ha en vanskelig stemmedag gjør uansett ikke så mye når hjemmepublikummet støtter deg fullt ut. Jeg ser gjerne Victimised flere ganger i året, spesielt for å følge med på hvor tight thrashen har blitt. Gamle slagere som “Lot deg ligge” blandes fint med nyere materiale og dommen heller over på det positive.

Bitre Barn

Bitre Barn representerer den nye generasjonen med UFFA-pønkere selv om klesstil, alkoholprosent og sjanger kanskje ikke nevneverdig skiller seg ut fra de foregående generasjonene. Når jeg ser hvor unge medlemmene er kjenner jeg meg plutselig gammel og bitter, men en god venn hjelper til å snu humøret ved å påpeke hvor viktig det er at vi får nytt blod i scenen. Vi som begynner å bli voksne kan stå litt lenger bak med armene i kors (hipster-style) og nikke med, de unge kan få poge og danse. Det er vel en naturlig utvikling.

Sjangermessig kjører Bitre Barn god gammel plankepønk. Hat mot alt og alle, lettfattelige refrenger og litt obligatorisk krangling på scenen. Det er litt nerver, litt alkohol og litt uenighet. Heldigvis er fanskaren foran scenen såpass lojale at de kan bære bandet på skuldrene sine. Etter et par låter stiger selvtillitten på scenen og vokalisten gir virkelig alt han har, noe jeg kan respektere. Det tar kanskje et par år før Bitre Barn finner seg en litt mer spennende vri på pønken sin og det tar kanskje like lang tid før de blir skikkelig tighte, men vi trenger virkelig band som Bitre Barn for å vise hvordan pønken startet: Enkelt, direkte og skranglete.

Knuste Ruter

Der Bitre Barn representerer den nye generasjonen står Knuste Ruter for erfaring. De er Oslos nye toppa lag innenfor norskspråklig pønk og et av banda jeg hadde gleda meg mest til å se. Stemninga i rommet har bygget seg opp til kokepunktet, det er seint og koret av folk som roper på Knuste Ruter øker i volum. Det begynner å bli en god stund siden jeg så bandet live sist, i ventetiden har jeg omtrent spilt hull i 7″ deres og gledet meg til fullengderen. For dere som ikke kjenner bandet, og skam på dere, står de for rask, melodisk, ærlig og ubehagelig direkte pønk.

Det første jeg merker er at scenenselvtillitten til vokalist Kjetil har økt mye. Han beveger seg mer på scenen, en høy fryktinngydede frontfigur som lever gjennom sangene sine. Budskapet og tekstene blir mer personlig når de synges med den innlevelsen han klarer å vrenge ut av levra si. Du merker det om du ser på ansiktene til publikum, det er en skrekkblandet fryd som springer frem når Knuste Ruter kjører på som hardest. Når bandet spiller “Fanga” så ER Kjetil et dyr i fangenskap, løper rundt på scenen, bøyer seg ned, desperasjon i blikket. Det er ikke bare de gamle låtene som svinger, låtene fra den nye skiva er mer varierte enn det vi hørte på 7″ og tekstmessig beveger de seg kanskje mer mot personlige psykiske problemer.

Vi må også prate musikalske ferdigheter. Knuste Ruter spiller sine instrumenter på en særegen måte du ikke ser så altfor ofte i pønk. Skal jeg gjette så tror jeg alle medlemmene er selvlærte og i denne lærdommen har oppdaget en unik stil. Hvorfor skulle bandet investere i en annengitarist når gitarist Møkk spiller både melodilinjene og rytmegitaren samtidig. Bassen legger en vanskelig løype som eget melodiinstrument og du kan se på ansiktet til bassisten at det er snakk om et konsentrasjonsarbeid. Med stødige trommer som siste grunnstein blir Knuste Ruter en tett sammensveiset maskin, de LEKER ikke pønk, de tar musikken svært seriøst, noe som jeg har bunnløs respekt for.

Setlisten som helhet har ikke et svakt punkt, styrken til bandet ligger i å starte hardt, spille fort og holde intensiteten oppe. Det hjelper så klart at bandet tydelig har et sterkt forhold til UFFA og er interessert i å gi alt når de kommer på besøk.

Om det var noe jeg savnet så gikk det på rammen rundt tekstene og låtene. De prata litt om hvordan det er å være narkoman i Oslo, men jeg skulle gjerne hatt flere historier, med så gode tekster burde vi få vite litt mer om bakgrunnen. Kanskje bandet tenker det ikke alltid er så åpent på UFFA for mye sceneprat, men band som har publikums respekt kan få komme til ordet. Det ligger mye makt i å stå på scenen, makt som bør brukes.

Oppsummering

Det er vanskelig å oppsummere kort en festival som gir deg så mange inntrykk, men jeg kan gjøre et forsøk. På den negative siden vil jeg si at mye av bookingen kanskje var litt safe og lettvint. Flesteparten av de lokale banda som stilte opp er band jeg er glad i, men jeg har også sett dem 6-7ganger de siste par årene. Det er også litt dumt at det ikke var mulig å få tak i et eneste internasjonalt navn. Man kunne jo bare tittet over grensen? Jeg vil tro det finnes masse spillekåte svenske band som kommer over for en billig penge. Litt pryl skal også gå til den delen av publikum som KUN henger utenfor UFFA og ræler og ikke ser en eneste konsert. 60 kr for 6 band er virkelig ikke mye, synes ikke det er masse å forlange at man faktisk støtter de tidlige banda så de kan få litt publikum også.

Det positive veier likevel tyngst på vektskålen. Bookinggruppa skal ha applaus for å ha guts til å satse på PLX-15, Nekromantheon og Ella Guru, alle tre band som kanskje havner litt utenfor den vanlige pønksfæren. Disse jokerbanda leverte solide konserter og gav litt nødvendig pønkepause mellom slagene. Stor applaus til alle som jobber frivillig for at UFFA skal gå rundt, tålmodige og takknemlige band og ikke minst til den årlige gjenfødelsen av våre kjære pønkescene.

Dette er dekningen av dag 2 på Pøbelrock 2010. Les dekningen av den første dagen her.

Kommentér artikkelen i forumet

Pøbelrocken – Dag 1

Redaksjonen — Tue, 25 Jan 2011 02:56:59 +0000

Tekst av Eirik

Jeg forbereder meg til Trondheims mest tradisjonsrike pønkefestival. Siden jeg snublet inn på UFFA som nervøs tenåring i 2001 har Pøbelrock vært tradisjon og samlingspunkt omtrent hvert eneste år. Festivalen i mai får virkelig frem det beste (og verste) i pønkere fra fjern og nær. De aller fleste smiler på Pøbelrock, det sprer seg raskt en god stemning der freaks, geeks og streitinger kan slå armene rundt hverandre og nerdeprate om gjemte og glemte sjutommere. Det mest positive ved årets festival var aldersgjennomsnittet. I en alder av 24 var jeg virkelig blant den eldre garde, dette faktumet gjorde meg litt ukomfortabel i starten, men etter en prat med litt andre “veteraner” fant vi ut at nytt blod er egentlig det beste sunnhetstegnet vi kan finne. Du blir virkelig fort gammel i pønkscenen, og om du skal orke å henge med må du gi litt plass til kidsa og prøve å holde de syrlige, bitre kommentarene til et minimum. En smilende distanse er nok den beste taktikken, du vil ikke ende opp som dritings gammelpønker, snublende rundt klokka 20.00 stolt over den gangen du spilte bass i et okay pønkband på sent 80-tall.

Tross i et ganske markant generasjonsskifte hadde likevel Pøbelrock 2010 mange av de klassiske elementene. Folk sjanglende rundt på hustak, bålkos og ikke minst et godt samhold. Du tar opp dine sosiale connections fra fjorårets festival og du treffer nye internettryner som du har mye til felles med. Det møysommelige arbeidet med å bygge en
mer positiv pønkescene er det mest spennende med Pøbelrocken for min del. Om det handler om å diskutere musikk og politikk med tilreisende band, kjøpe fanziner som folk legger masse arbeid i eller bare å stille opp foran scenen når nye band spiller er det viktig å være litt bevisst på hva vi kan bidra med.

Nok introduksjon, la oss gå rett på musikken, det er jo den som skal stå i høysetet.
Anmeldelsen som følger tar for seg en god del av banda som spilte, men langt ifra alle. Selv spreke karer trenger litt pauser for å sosialisere.

Takk til Reggea Berger for bilder.

Dag 1:

Lupus den ensomme

Pøbelrockens første dag åpnet med Lupus den ensomme som stilte som innbytter for Sexy Police som led av årets mest trendy sykdom: Askefasthet. Etter masse teknisk knoting og frem og tilbake begynnte bandet sin “konsert” som rett og slett bestod av tilfeldige grindcoreriff, litt hyling på tøysejapansk, trommer som aldri kommer i takt og tilfeldige stopper og starter. Kanskje jeg er vanskelig nå, men jeg skjønner virkelig ikke at det skal være nødvendig at et slikt band spiller lenger enn 5 minutter. Kanskje dette var gjøn med grindcore på et høyere intellektuelt nivå enn jeg kunne fatte, men Lupus er virkelig en tålmodighetsprøve live. Både jeg og publikum lo litt tørt de første par minuttene, etter dette mistet jeg fokuset. Heldigvis dro ikke bandet konserten ut så altfor lenge.

Eminent Scum

Eminent Scum skulle vise seg å bli festivalens overraskelse for min del. To av medlemmene har sin fortid i bandet Tabubarna, et pønkband fra Oslo som kanskje kunne hatt godt av både litt flere bandøvinger og en porsjon gruppeterapi. Dette prosjektet er heldigvis tjue hakk mer profesjonellt. Inn kommer tidligere Black Blood World-medlem Sean på trommer og en svært dyktig kvinnelig vokalist. Eminent Scum startet visstnok som et svartmetallband, men utviklet seg mer og mer i krøstpønkretning. Det mest spennende ved bandet er at de har beholdt elementer fra sin originale idé, mest glad er jeg i gitarlyden som minner meg om god gammel Bathory.

Kjønnsfordelingen er også en styrke, bruken av to helt ulike vokaler (ala Nausea) gjør det variert og særegent. Selv om man kunne se på enkelte bandmedlemmer at de er nervøse i spotlighten ble bandet fort varme i trøya og bassisten våget seg til og med på den klassiske metallmoven med foten opp på monitoren. Det varmer hjertet at bandet prater mellom låter om politikk og saker som opptar dem, det gjør straks musikken mer levende og engasjerende.

Fordelen med å blande pønk og metall er en hardere brodd, noe som særlig kommer frem i trommingen til Sean. Jeg husker jeg lente meg over til min sidekamerat og ropte: “Han er virkelig et beist” og fikk et anerkjennende nikk tilbake. Det er hardt og variert nok til at publikum kommer med anerkjennende nikk etter hver låt. Bandets rytmevariasjoner og små tekniske finesser gjør at jeg ikke kjeder meg.Eminent Scum er på vei til å bli en maskin, med enda litt mer selvtillitt og litt olje skal du se at dette blir noe Oslo virkelig kan være stolt av.

Ella Guru

Det var altfor lenge siden sist jeg hadde en mulighet til å se Ella Guru, dette rimelig unike trønderbandet som har bedre musikalske referanser enn fattern din og hele new wave-bandet hans tilsammen. Med navnet lånt fra en Captain Beefheart-låt og med et sound som virkelig skiller seg ut har bandet blitt omfavnet av både hipstere, kunstnere og folk som faktisk husker hvordan overgangen fra pønk til new wave skjedde. Den eldre garde beveget seg derfor nærmere scenen da Ella Guru hadde rigget opp sine slitne cymbaler, rustne tønner og merkelige leketøyskeyboard.

Mye er originalt med disse gutta. For det første er de unge og spiller en musikktype som ikke akkurat er slående hip og trendy. Vi snakker musikk du vanligvis ikke oppdager før du prøver intenst å være universitetshipster. Hos Ella Guru er det heldigvis ikke påtatt, det er mye spilleglede og mindre posering..De er en skitten, mer ropende versjon av Devo og tidlig New Order som baserer låtene sine på suggerende repetisjon og rett-frem perkusjonsstøy.

Bandet er virkelig et syn når de setter igang. Vokalisten har armen i gips, uten at dette hindrer han i å spille slidegitar og hamre løs på strengene. Med sitt rufsete åsyn er han som snytt ut av nesa på J. Mascis både i spillestil og vagging rundt på scenen. Bak seg har han stødige perkusjonister som slår på skrot og en lykkelig bassist på vingen som holder stø kurs. Det er litt vanskelig å vite hvor en låt slutter og en ny låt begynner. Bandet skaper en slags lett hypnose som er utrolig fengende, nesten dansbar. Alle støyelementene virker som tilfeldig galskap (og det kan godt være at det er nettopp det), men det høres satans bra ut når det ramler ut fra høytalerne. Venner av meg danser og jeg kjenner musikken i hele kroppen. Det eneste som er trist er at altfor få overværer konserten. Ella Guru er friskt, og gir et fint avbrekk i den sinte pønken. Endelig har Trondheim fått et band som både kan være undergrunn og hipstertrendy på en gang. Perkusjonsstøy til folket!

Eskatol

For å fortelle slutten først så kan jeg allerede her avsløre at jeg endte opp på gulvet (note to self: UFFA-gulvet har ihvertfall ikke blitt RENERE med årene) uten armbåndsur med et stort smil om munnen. Noen konserter tar deg virkelig tilbake selv om bandet i seg selv er relativt nytt og moderne. Jeg har vel sagt til venner at jeg kjenner meg for gammel til å delta i noe moshpit og knuffing foran scenen, men en gang i året våger jeg meg ut på planken om det er et band jeg liker. Det er trygt å si at jeg liker Eskatol. De har vært såpass på hugget i det siste at de har samlet opp massevis av spilleerfaring, noe som har gjort dem enda sterkere. Blodørn-skiva har fått spilt seg varm på min spiller og når jeg får høre låtene live river det opp mine gamle metallrøtter og jeg hiver meg med i dansen.

Jeg er ikke den eneste som blir revet med, bandet selv er så kokende av energi at de (ikke akkurat planlagt) nesten ramler ut i publikum. Humøret er smittende og det tar ikke mange låter før fronten koker. Vokalist Stian er litt overivrig og stagediver på impuls samt tjuvstarter på tekstlinja si når bandet kjører igang min favorittlåt “Eksistensur“.

Det er ikke så mye prat mellom låtene, Eskatol er mest opptatt av å peise på og få flotte overganger. Litt gjøn er det likevel tid til, under oppvarmingen må selvsagt gitaristene briefe litt med metallteknikker, enkelte gutteromsaktviteter vokser man vel aldri fra. Da bandet plutselig annonserte en Raga Rockers-cover (Noen å hate) lurte jeg på om det var tull, men det tar ca 20 sekunder før hele salen synger med. Oppbruddet i tempo gjør bandet godt og det fungerer overraskende bra å rocke opp en låt som er streitere enn det bandet vanligvis driver med. Det har blitt skrevet mye om hvordan Eskatol høres ut live før, så jeg trenger ikke å si det igjen. Har du sett bandet live husker du det garantert. Du er oppe og hytter med neven fra første låt og får en knallhard påminnelse om hvilken musikktype som river mest i kroppen.

Dette var dekningen av den første dagen på Pøbelrock 2010. Følg med de nærmeste dagene for 800graders dekning av dag 2!

Kommentèr artikkelen i forumet

Bad Religion – En slags oppsummering

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 19:35:45 +0000

Torsdag 22 juli står Bad Religion på scena på Rockefeller i Oslo. Det blir første gang jeg (Cato) ser dem live, og det er jo i grunnen litt pinlig, men det har bare aldri passet seg slik at jeg har fått sett dem. Derfor gleder jeg meg også noe avsindig. Her følger en kort gjennomgang av guttas 30 år lange karriere, med subjektive høydepunkt og nedturer. Det er kun rene studioalbum som er med i denne oppsummeringen, forresten.

Tekst: Cato og Ivel

How Could Hell Be Any Worse (1982):

Cato: Personlig digger jeg den skiva her. Det er kanskje den siste Bad Religion-skiva jeg oppdaga, men den er nok en av mine topp 3-favoritter fra bandet. Mye råere enn de andre skivene, og det er vel her de er nærmest hardcore i sounden. Ikke så mange hits som på senere skiver, men jeg syns helheten er sterk og de røffe kantene gir denne skiva en edge overfor mange av de andre. På denne skiva får vi vel det første innslaget fra Circle Jerks’ Greg Hetson også, på gitar på Part III, sjøl om han ikke skulle bli en del av bandet før i to år senere.

De er fryktelig unge på denne skiva her, det er bare å se på bildene i coveret, og man merker på tekstene at de er like sinte som senere i karrieren, men kanskje ikke like ”smarte.” Det er først senere Graffin får seg doktorgrad, for å si det sånn.

Ivel: For ikke så alt for mange år siden het denne plata 80-85, og var da som nå en samling av bandets første fullengder, samt EPen Back to the Known og diverse demotjafs. Det var den første Bad Religion skiva jeg kjøpte på CD, og den eneste jeg har kjøpt flere kopier av, da første eksemplaret mitt ble spilt i filler. Med høydepunkter som White Thrash (2nd Generation), Along the Way, Voice of God is Government og den eviggrønne klassikeren Fuck Armageddon… This is Hell er dette en skive som jeg fremdeles koser meg med den dag i dag.

Into the Unknown (1983):

Cato: Her skal jeg ærig innrømme at jeg er blank. Jeg har aldri hørt den, og skiva eksisterer meg bekjent ikke lenger heller, og det er jo utrolig synd. Jeg har sjekka Epitaphs offisielle butikk, Amazon, Ebay, Platekompaniet.no, WiMP, Spotify… Null treff!

Ivel: I motsetning til min kollega kjenner jeg dessverre så alt for godt til denne tragedien av ei skive. Eller, det er vel en overdrivelse, da jeg aldri har orka å høre den ferdig. Bad Religion roter seg bort i et progga, keyboardinfisert hælvete, og det er ingen overraskelse at bandet gjør sitt beste for å late som om skiva ikke finnes. Evt nyskjerrige anbefales å stjele skiva på internett fremfor å betale for et fysisk format, da dette er penger ut av vinduet for alle andre enn nerder og komplettister.

Suffer (1988):

Cato: Etter en albumpause på seks år var Bad Religion endelig tilbake, og det med knallskiva Suffer. Gurewitz hadde vært ute av bandet i noen år for å ta hånd om sine rusproblemer, men var nå tilbake. Hetson var også blitt fullblods medlem. Mer melodiøs enn de tidligere platene, men med flere allsangvennlige hits, som etter hvert ble et av Bad Religions tydeligste egenskaper. Sett på som et av bandets beste plater og inneholder hits som Give You Nothing og tittelsporet. Nok en kandidat til topp 3?

Ivel: Dette er skiva hvor Bad Religion, slik millioner av pønkelarver kjenner dem, begynner å finne formelen. Vokalharmonier som kan få selv en kristen bestemor til å nynne med og et mer melodiøst uttrykk, selv om hardcoren fremdeles ligger i bunn. En evig klassiker, og malen til en tilsynelatende utømmelig kilde av amerikansk tyggispønk.

No Control (1989):

Cato: Skiva som inneholder fantastiske I Want To Conquer the World og frekke You. Bad Religion begynner virkelig å sette soundet sitt, og er i ferd med å skape en ”sjanger” med sin melodiøse og überfengende pønk. Nok en kandidat til topp 3, og det begynner jo å se ut som alle platene deres er en kandidat til nettopp det.

Ivel: Jeg har ikke så mye å legge til. Skiva er bra, men har aldri vært den jeg har hørt mest på. Anxiety, Sanity og før nevnte I Want to Conquer the World er favoritter, sounden er klassisk Bad Religion og coveret er jævlig stygt.

Against the Grain (1990):

Cato: Bad Religion er nå inne i en svært god periode. Alt de tar i ser ut til å bli gull, og Against the Grain er nok en klassiker. For mange er dette det ultimate Bad Religion-albumet, men det har aldri vært min ubetingede favoritt, på tross av lekre låter som 21st Century (Digital Boy). For all del, skiva er dritgod, og egentlig en kandidat for topp 3.
Bad Religion har nå kommet inn i et spor, og platene deler en sound som går igjen i dem alle. Det eneste som gjør den ene plata bedre enn den andre er i mine ører antall hits. På denne skiva er det litt for få som får rockebena mine til å danse skikkelig.

Ivel: Dette er for meg det ultimate Bad Religion albumet. Bra tekster, høy nok hastighet og knallbra låt etter knallbra låt. Et album jeg jevnlig tar frem og koser meg med. Dette var forøvrig et av de to første albumene jeg fikk tak i – en av de store guttene på skaterampa i skogen kopierte denne og Suffer til meg på samme opptakskassett for nesten tjue år siden – og plata som i mine ører best har tålt tidens tann. Obliga-famæ-torisk!

Generator (1992):

Cato: Helt anonym skive for min del. Ikke dårlig, men den peker seg ikke på noen måte ut. Tittellåta er konge, men for få gode, og kanskje enda viktigere, interessante nok låter til at denne legger igjen noe spesielt inntrykk.

Ivel: I hine, hårde dager var dette favoritten min. Cato trekker frem tittellåta, og jeg er enig i at det er høydaren, men faen som jeg digga denne skiva da buksene mine var på størrelse med Luxemburg og håret så grønt at folk kjørte fra nabokommunen for å gi meg juling. Det smerter meg derfor å se at den ikke har holdt seg videre godt. Jeg kjøpte meg aldri CDen, men etter et par gjenhør på Spotify må jeg konkludere med at det er her nedturen begynner, for min del. Treige låter, tidvis banale tekster og en jævlig stygt cover. Nå skal det sies at coverart aldri har vært det Bad Religion har scoret mest poeng for, men Generator tar kaka blandt de tidlige albumene. Så fort jeg får penger til til en Flux-Capacitor skal jeg fare tilbake i tid og gi hvalpe-Ivel et par velretta ørefiker for å ha brukt så mye tid på denne skiva.

Recipe For Hate (1993):

Cato: Nå begynner vi å komme til de albumene som gjorde at jeg oppdaget Bad Religion i første omgang. De har forlatt Bretts egne Epitaph til fordel for Atlantic, og et større apparat rundt bandet gjør dem enda større over hele verden. Denne er riktignok originalt gitt ut på Epitaph, men senere re-utgitt på Atlantic. Her får vi servert en av Bad Religions aller største hits og kanskje bandets mest kjente låt American Jesus. Strålende, rett og slett, og med andre topplåter som Struck A Nerve og Kerosene, i tillegg til tittelsporet, er dette nok en kjempeplate etter et lite hvileskjær på plata før. Ikke like anerkjent av alle, men føkk dem!

Ivel: Jeg er ganske sur på denne plata. Det fordi den inneholder bandets udsikutabelt beste låt, American Jesus, som dessverre er begravet i en jævla gjødselhaug av en plate. Da min kopi var på kassett ble jeg fort vant til å spole tilbake etter at godlåta var ferdig, men den var dyr å høre på walkman.

Stranger Than Fiction (1994):

Cato: Dette er for meg på mange måter den ultimate Bad Religion-plata. Ikke fordi den er den beste, men fordi det var min første. I en periode av livet mitt hvor jeg hørte på Oasis, Take That og Boyzone (kun det første henger fortsatt med meg), var Stranger Than Fiction svært delaktig i å skifte fokus på min musikkinteresse. For første gang hørte jeg på pønk og digga det. Jeg hørte 21st Century (Digital Boy) for første gang, sjøl om den egentlig ble gitt ut allerede på Against the Grain fire år før. Både Incomplete og Infected står den dag i dag igjen som to av mine absolutt favoritter fra dette bandet, og også her er nok mine oppfatninger av skiva større enn ”allmennhetens”. Dette er for øvrig Brett Gurewitz siste skive før han tar en ny pause fra bandet, denne gangen for å fokusere fullt på Epitaph, som er i ferd med å få et gjennombrudd, mye takket være en enorm suksess for The Offspring.

Ivel: For meg var dette en kjærkommen opptur i noe som den gang så ut til å være en karriære på hell. Etter den massive nedturen med Recipe for Hate var det ikke mange som hadde tro på at Bad Religion skulle klare å få harmonihesten tilbake i tet, men dæven plystre, som vi tok feil. Skiva fremstod for meg den gang som et mesterverk innen solbrent skatecore, selv om jeg av en eller annen grunn aldri kjøpte den sjøl. Den var derimot en av få plater de fleste av oss kunne enes om på fest, selv om denne plata inneholder feil versjon av 21st Century (Digital Boy.)

Gray Race (1996):

Cato: Gray Race har av en eller annen grunn alltid vært min favoritt Bad Religion-skive. Hvorfor? Aner ikke! Ikke har den like åpenbare hits som mange av de andre skivene, ja, den har egentlig ikke like mange gode enkeltlåter som albumene mellom 88 og 94. Det må være helheten, albumet, som gjør at jeg alltid har satt det så høyt. Det er og blir min favoritt, sjøl når jeg tar på mitt kritiske øre for å finne feil på det. Nå har den jo selvfølgelig både Punk Rock Song, Drunk Sincerity og Come Join Us da, i tillegg til flotte Cease til slutt. Kanskje enkeltlåtene oser klasse likevel?

Ivel: Med Gray Race tok jeg farvel med Bad Religion. Det er ikke nødvendigvis bandets feil, da løpetid, Oi! og Magnum-pils ble viktigere for meg enn rullebrett og melodiøs cali-pønk. Plata er en av de mest diskuterte skivene jeg nesten ikke har hørt, og selv om jeg i ettertid kan innse at jeg var i overkant streng finner jeg liten glede i å høre på plata nå. Både låter og produksjon er glættere og safere enn før, noe som fort blr et problem for et band med såpass mye harmonier og melodier. Det skal ikke mye til før de sjarmerende skarpe kantene er slipt bort.

No Substance (1998), The New America (2000), The Process of Belief (2002), The Empire Strikes First (2004), New Maps of Hell (2007):

Cato: Det som derimot er sikkert er at de siste fem platene til Bad Religion ikke har holdt like høy klasse som de andre. Kanskje med unntak av The Process of Belief som jeg verdsetter ganske høyt. Da er de tilbake på Epitaph, og skiva er ganske mye tyngre enn de har vært på en stund. Brett Gurewitz er tilbake og det merkes! Bad Religion er best med de originalmedlemmene inntakt, det er det ingen tvil om. Ekstra gledelig er det jo da også at den store Brian Baker fra Minor Threat fikk fortsette i bandet, sjøl om mannen han erstattet i 1994 var tilbake i manesjen. Denne plata har også solide enkeltlåter som Supersonic og Epiphany.

Og misforstå meg rett, de andre platene er ikke veldig dårlige de heller, Bad Religion er tross alt en fantastisk band. De gir meg bare ikke noe særlig, og når som sagt ikke opp til de tidligere platene. Man kanskje si at de er et offer for den høye kvaliteten på resten av katalogen, og at de ville bli husket som enda bedre uten å måtte bli sammenlignet med en lang rekke med klassikere. Det er meget mulig. Og de er heller ikke så dårlige at jeg ikke sitter med skyhøye forventninger til den nye plata som etter sigende skal dukke opp i desember.

Ivel: Disse platene kjenner jeg kun via tilfeldig eksponering. Det som en gang var et favorittband var for meg nå redusert til en glætt produskjonsenhet som med gjevne mellomrom pumpet ut en og annen kvasi-hit som fikk akkurat nok eksponering til at jeg kunne sitte på pøbben og klage over undommens dårlige smak og ukritiske aksept av kommersialiseringa av pønk-rock-slik-jeg-kjenner-det.

Jeg så dem live for første gang i ’98, på No Substance turneen, og mener å erindre at det var en heller skuffende affære. Det bør taes med i fortellinga at jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å hate konserten før jeg dro fra vorspielet, noe som ikke ble hjulpet av at bandet konsentrerte seg om å spille låter fra skiver jeg hadde hørt lite på. De spilte dog en og annen klassiker, og selv om formen var noe i overkant kan jeg huske det gikk ilinger opp og ned ryggraden da de dro i gang Fuck Armageddon… mot slutten av settet.

Så nå skal jeg, tolv år senere, se bandet igjen. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg. De gamle platene er fortsatt best, men det finnes en og annen potensiell klassiker gjemt blandt gråsteinen som har blitt oss presentert i løpet av den siste halvdelen av bandets livsløp. Jeg våger å håpe på at setlista for morgendagen er såpass oppsummerende at jeg får oppleve “mine” låter live, og det skader nok ikke at jeg denne gangen går på Rockefeller både edru og forholdsvis fordomsfri.

Det er naturlig å stille seg spørsmålet om hvorvidt Bad Religion er blitt dårligere med årene, eller om endringene kun skyldes modning og tilgang på bedre utstyr. Det er ganske unødvendig å spille inn den samme skiva om og om igjen i tredve år, selv om onde tunger vil påstå at det er nettopp dette Bad Religion har gjort.
Det slår meg at Bad Religion er et band for generasjoner. De er også en meget viktig inngangsportal til pønkrock for oss som er født etter Trygve Mathiesen. Da det skiller noen år mellom Cato og meg er det bare naturlig at vi har forskjellige syn på hvilke som er de beste skivene. Mitt Bad Religion er nemlig ikke det samme som andres, selv om jeg til stadighet vil påstå at alle som ikke er enige med meg tar feil.

Cato’s topp tre:
1. Gray Race
2. Suffer
3. How Could Hell Be Any Worse?

Ivel’s topp tre:
1: Against the Grain
2: 80-85
3: Suffer

Fortsett samtalen i forumet