Tekst: Eirik, Cato og Ivel

Fem Feite… er en ny, fast spalte vi drar igang her på 800:Grader, hvor redaksjonen med jevne mellomrom samler seg rundt et tema og ramser opp sine fem favoritter. Vi begynner enkelt, med fem feite pønkeskiver av forholdsvis nyere dato.


Eirik:

Red Dons – Fake meets failure
Portland bobler over av kvalitet. Selv om mye av musikken som kommer fra delstaten Oregon i USA har en tung D-beat, finnes det også band som går i garasjen uten å kjøre melodien i kjelleren. Red Dons spiller midtempo garasjepønk med fengende melodier. Vent, la meg bytte ut fengende med vanedannende. Mye musikk må vokse på deg, du må snurre skiva gang på gang før den virkelig sitter. Fake meets failure passer umiddelbart, som skreddersydde klær. Bildene fra konserten de spilte på Blitz nå i mai lyver ikke, 100 glisende, dansende folk tar ikke ta feil. Gitarlyden er skarpere og renere enn det du vanligvis hører, noe som gjør sounden frisk. Det er tydelige gitarspor, men ikke snakk om noe overproduksjon. Allsangen og koringen burde gi assosiasjoner til svenske band som Masshysteri, Regulations og andre som baserer seg på en «ny, men gammel»-vri på sin pønkrock. Den smått psykedeliske «Pieces» og åpningen «Land of Reason» bør straks finne veien inn på spillelisten din før du mister verdifulle scenepoeng.

Jimbo Jones – UFO 666
Mange modige tårer kan bli grått fordi Jimbo Jones aldri fikk gitt ut mer enn en EP, en fullengder og en håndfull demolåter. I bandets sluttfase, med medlemmene på vei i ulike retninger, klarte de å samle troppene såpass at de fikk spilte inn en hel skive som aldri fikk se dagens lys i innpakket format. Ettersom Jimbo visste at jeg var blodfan fikk jeg kloa i mp3-filene av den uutgitte plata og de har ikke forlatt spillern min siden.
Har du ikke hørt om Jimbo Jones? Historiene reiser foran dem. Nakne stagedives, liberal oral omgang, skamløs blanding av pønk og breibeint rock samt synth i en trekasse. Ingen hørtes ut som Jimbo og ingen var bedre til å lage kameratslig samhold og skape brede smil på en konsert. Hes ropevokal, tyngden til sørstatsrock, absurde halvgrove tekster og orgellyder: Jimbo sparker inn nye dører. UFO 666 viser litt større bredde enn den forrige plata, det blir litt mer tid til gitarjam og Stian’s vokal blir kjørt enda mer i front. På høyden høres det ut som Clutch krasjer traktoren inn i et romskip og åpner bar i vrakgodset. Plata er lyden av en stor porsjon moro og Jimbo er ikke redd for å vise at selv gutter som vokste opp i pønkscenen får lov til å vise frem rockefoten. Hiv deg på jungeltelegrafen og finn noen som kan dele skiva. Driver du plateselskap vil du få deg mange nye venner om du har lyst til å gi ut dette glitrende produktet.

Ceremony – Rohnert Park
Man får vel ikke lov til å si at den nyeste plata til et hardcoreband er deres beste. Om jeg har lært noe i det hele tatt de siste 10 årene, så er det at det er KUN den første sjutommeren som er verdt noe, til NØD en splittkassett gitt ut noen måneder senere. Selv 20-åringer kan bli håpløse nostalgister når de blir konfrontert med nyere utgivelser pønk og hardcore. Her tenkte jeg å henge meg frivillig opp på korset og faktisk stå for at noe nytt er bedre enn det gamle. Skjønt, når vi snakker Ceremony så må vi vel innrømme at nytt også kan høres gammelt ut. Ceremony er et relativt populært band på plateselskapet Deathwish som klarer å nå et ungt publikum med en variant av det Black Flag lekte seg med i gamle dager: Stygg, enkel hardcore med konfronterende tekster. Ordsmeden er arbeidsledig, produsenten er underarbeidet og suppa er kokt ned til den essensielle: Frustrasjon. Med låten «Sick» klarer Ceremony å lage temalåten til den jevne amerikanske hardcorefan som nærmer seg 30. Kort og konsist legger de frem alt man kan bli lei av om man vil følge med på hardcore. Var det ikke denne frustrasjonen som faktisk skapte sjangeren på tidlig 80-tall? Få band klarer å finne tilbake til denne kilden, Ceremony ruller seg i den indre gjørma. Du trenger ikke mange akkorder for å fortelle historiene amerikanerne har på lager, styrken ligger i presentasjonsformen. Frontmannen har en vokal du ikke lett glemmer, resten av bandet har en råskap som sitter. Jeg har en følelse av at denne platen kan holde seg lenge.

De Høje Hæle – Skal vi aldri videre
Det er mange gode danske pønkband, men det er ikke mange av dem som er like lette å like som De Høje Hæle. Mer personlig enn politisk finner trioen tilbake til den reine gitaren og slumser seg gjennom et knippe låter som desidert hører hjemme på vinyl. Sprakingen av en vinylplate passer danskene som hånd i hanske. De synger om knivdrap på en overraskende lystig måte for deretter å filosofere litt om søvnløshet og mareritt. De Høje Hæle bretter ut både kropp og sinn omtrent som en barnebok. Musikken er svært grunnleggende og rett frem. En gitar, en bass, et trommesett. Selv om vi kan le aktivt av det danske språket kan du ikke skyve under en stol at det faktisk gjør seg svært godt som syngespråk i pønksammenheng. Powerpoptendensen er ikke langt unna, det svinger og det fenger. Skal vi aldri videre er plata du kan ta med på fest hos dine streite venner uten at folk skrur den av med en gang. Det er jo et rimelig bra skussmål?

Rival Schools – Pedals
Rival Schools står for årets beste comeback. Bandets første plate, utgitt i 2001, åpnet min verden for post-hardcore og en melodiøs tilnærming til en hardcorescene i forandring. Frontet av Gorilla Biscuits-medlem Walter Schreifels er gjengen en av de få banda som både kan få tommel opp fra sære sceneveteraner og tromme sammen rimelig bred appell i mainstreamen. Hemmeligheten? Gode låter. Pedals er en hitparade uten like, du kan plukke 4-5 singler allerede ved første gjennomhøring. Lite er forandret siden debuten når det gjelder sound. Stadig får du en blanding av roligere melodiske rockelåter og kraftsalver der refrenget gir låten stort gjenspillingspotensiale. Ja, plata er veldig produsert og glatt, men jeg går gladelig i vitneboksen med hånda på musikkbibelen og deklamerer at dette er greit. Er du glad i musikk er det også lett å sette pris på noe som er såpass vellaget som Pedals. Det er ikke rart at platen tok lang tid å lage, med alle detaljene du oppdager er det lett å se for seg at bandet spikket på dette i lang tid for å gjøre det så gjennomført som mulig. Nye og gamle fans kan fryde seg over at gamle helter stadig har nytt å komme med, ingen gjør post-hardcore bedre for tiden.

Cato:
Touché Amoré – Parting the Sea Between Brightness and Me
L.A.-hardcore på Deathwish. Fantastisk skive av et fantastisk band. Ikke helt ulikt Have Heart, men tyngre og hardere. 25 minutter langt mesterverk.

Frank Turner – England Keep My Bones
Eks-punker fra det britiske bandet Million Dead. Gått singer/songwriter på sine “eldre” dager. Ikke like bra som hans tidligere plater, men snurrer hyppig i spilleren min om dagen likevel. Både akustisk og fullt band. Britiske folk-punk-viser.

Off! – First Four EP´s
Utbroderende ord er vel unødvendige. Men kvaliteten er udiskutabel, og disse gamle gutta høres overraskende vitale ut.

Anchor – Recovery
Sveriges beste(?) vegan-band er ute med ny skive. Mer melodiøst enn tidligere skiver, men nivået er fortsatt tilstede. Spilte en bra gig på Humla forrige uke.

Strike A Match – Demokasett
Et av de nyeste tilskuddene på OCHC-scena. Litt nye toner i en relativt ensretta scene, med både post-hardcore, emo og screamo på repertoaret. Det blir
spennende å følge disse, og etter live-opptredener og denne kasetten å dømme kan dette fort bli enn ny favoritt.

Ivel:
Grown Ass Men – Too Old to Die Young
Fastcore? Powerviolence? Mine kvaliteter er mange, men musikkanmelder har jeg aldri vært. Så jeg aner ikke hva jeg skal kalle dette. Alt jeg vet er at Grown Ass Men spiller sånn halsbrekkende hardcore som jeg blir blank i øya av å høre på, og at skiva ligger gratis på Bandcamp.

Warcollapse - Crap, Scrap and Unforgivable Slaughter vol. 2
Oppfølgeren til en sjutommer jeg ikke har hørt, men som jeg ønsker meg til jul, for denne skiva er gysla fin. Svenske krøstiser covrer Purrkur Pillnik, Missbrukarna, Bannlyst, War of Destruction og Rattus som om de aldri har gjort annet, og jeg sitter smørblid i stua og tramper takta. Ikke spør meg hvorvidt låtene ligner originalene, da hukommelsen min er elendig og research er for pingler, men Warcollapse spiller dem hvertfall slik jeg liker dem. Og som om ikke det var nok fikk jeg med en fin veske som jeg bruker hver gang jeg er på biblioteket.

Night Fever – New Blood
Makkarock fra Køben med et helvetes driv, skamløst fengende låter og en vokal som gjør katter kåte. Strengt tatt ikke ei ny skive, men siden Tankcrimes nettopp har gitt den ut i forbindelse med bandets USAturnè tar jeg den med fordetom. Få ting føles bedre enn å ta push-ups i trusa mens man stolt brøler med på hvert eneste ‘man’ og ‘oh yeah’ vokalisten rundhåndet benåder oss med. Han ene i bandet har langt hår. Jeg tilgir dem.

Flogging Molly – Speed of Darkness
Pøbbrock med irsk aksent er kreddkryptonitt for en gammal alkis, og Flogging Molly fortsetter å lage skiver som gjør selv den kjipeste dassvask til en dans på lokalet. Jeg synger med, selv om jeg ikke kan tekstene ennå, og det er omtrent det beste skussmål ei skive kan få.

Pressure - Your Rage EP
Formeltro portugisisk youth crew som med stø hånd rører i ei gryte breddfull av klisjeer, uten å tippe over til å bli kjedelig. Pressure flytter med andre ord ingen grenser med denne EPen, men det driter jeg i når låtene er bra, gjengvokalen klemmer til der gjengvokal skal klemme og tekstene er positive uten å bli pinlige. Det perfekte soundtracket når jeg skal få pulsen opp før jeg går på AA-møte.

Fortell oss om flere feite skiver på forumet