800Grader.com

Bad Religion – En slags oppsummering

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 19:35:45 +0000

Torsdag 22 juli står Bad Religion på scena på Rockefeller i Oslo. Det blir første gang jeg (Cato) ser dem live, og det er jo i grunnen litt pinlig, men det har bare aldri passet seg slik at jeg har fått sett dem. Derfor gleder jeg meg også noe avsindig. Her følger en kort gjennomgang av guttas 30 år lange karriere, med subjektive høydepunkt og nedturer. Det er kun rene studioalbum som er med i denne oppsummeringen, forresten.

Tekst: Cato og Ivel

How Could Hell Be Any Worse (1982):

Cato: Personlig digger jeg den skiva her. Det er kanskje den siste Bad Religion-skiva jeg oppdaga, men den er nok en av mine topp 3-favoritter fra bandet. Mye råere enn de andre skivene, og det er vel her de er nærmest hardcore i sounden. Ikke så mange hits som på senere skiver, men jeg syns helheten er sterk og de røffe kantene gir denne skiva en edge overfor mange av de andre. På denne skiva får vi vel det første innslaget fra Circle Jerks’ Greg Hetson også, på gitar på Part III, sjøl om han ikke skulle bli en del av bandet før i to år senere.

De er fryktelig unge på denne skiva her, det er bare å se på bildene i coveret, og man merker på tekstene at de er like sinte som senere i karrieren, men kanskje ikke like ”smarte.” Det er først senere Graffin får seg doktorgrad, for å si det sånn.

Ivel: For ikke så alt for mange år siden het denne plata 80-85, og var da som nå en samling av bandets første fullengder, samt EPen Back to the Known og diverse demotjafs. Det var den første Bad Religion skiva jeg kjøpte på CD, og den eneste jeg har kjøpt flere kopier av, da første eksemplaret mitt ble spilt i filler. Med høydepunkter som White Thrash (2nd Generation), Along the Way, Voice of God is Government og den eviggrønne klassikeren Fuck Armageddon… This is Hell er dette en skive som jeg fremdeles koser meg med den dag i dag.

Into the Unknown (1983):

Cato: Her skal jeg ærig innrømme at jeg er blank. Jeg har aldri hørt den, og skiva eksisterer meg bekjent ikke lenger heller, og det er jo utrolig synd. Jeg har sjekka Epitaphs offisielle butikk, Amazon, Ebay, Platekompaniet.no, WiMP, Spotify… Null treff!

Ivel: I motsetning til min kollega kjenner jeg dessverre så alt for godt til denne tragedien av ei skive. Eller, det er vel en overdrivelse, da jeg aldri har orka å høre den ferdig. Bad Religion roter seg bort i et progga, keyboardinfisert hælvete, og det er ingen overraskelse at bandet gjør sitt beste for å late som om skiva ikke finnes. Evt nyskjerrige anbefales å stjele skiva på internett fremfor å betale for et fysisk format, da dette er penger ut av vinduet for alle andre enn nerder og komplettister.

Suffer (1988):

Cato: Etter en albumpause på seks år var Bad Religion endelig tilbake, og det med knallskiva Suffer. Gurewitz hadde vært ute av bandet i noen år for å ta hånd om sine rusproblemer, men var nå tilbake. Hetson var også blitt fullblods medlem. Mer melodiøs enn de tidligere platene, men med flere allsangvennlige hits, som etter hvert ble et av Bad Religions tydeligste egenskaper. Sett på som et av bandets beste plater og inneholder hits som Give You Nothing og tittelsporet. Nok en kandidat til topp 3?

Ivel: Dette er skiva hvor Bad Religion, slik millioner av pønkelarver kjenner dem, begynner å finne formelen. Vokalharmonier som kan få selv en kristen bestemor til å nynne med og et mer melodiøst uttrykk, selv om hardcoren fremdeles ligger i bunn. En evig klassiker, og malen til en tilsynelatende utømmelig kilde av amerikansk tyggispønk.

No Control (1989):

Cato: Skiva som inneholder fantastiske I Want To Conquer the World og frekke You. Bad Religion begynner virkelig å sette soundet sitt, og er i ferd med å skape en ”sjanger” med sin melodiøse og überfengende pønk. Nok en kandidat til topp 3, og det begynner jo å se ut som alle platene deres er en kandidat til nettopp det.

Ivel: Jeg har ikke så mye å legge til. Skiva er bra, men har aldri vært den jeg har hørt mest på. Anxiety, Sanity og før nevnte I Want to Conquer the World er favoritter, sounden er klassisk Bad Religion og coveret er jævlig stygt.

Against the Grain (1990):

Cato: Bad Religion er nå inne i en svært god periode. Alt de tar i ser ut til å bli gull, og Against the Grain er nok en klassiker. For mange er dette det ultimate Bad Religion-albumet, men det har aldri vært min ubetingede favoritt, på tross av lekre låter som 21st Century (Digital Boy). For all del, skiva er dritgod, og egentlig en kandidat for topp 3.
Bad Religion har nå kommet inn i et spor, og platene deler en sound som går igjen i dem alle. Det eneste som gjør den ene plata bedre enn den andre er i mine ører antall hits. På denne skiva er det litt for få som får rockebena mine til å danse skikkelig.

Ivel: Dette er for meg det ultimate Bad Religion albumet. Bra tekster, høy nok hastighet og knallbra låt etter knallbra låt. Et album jeg jevnlig tar frem og koser meg med. Dette var forøvrig et av de to første albumene jeg fikk tak i – en av de store guttene på skaterampa i skogen kopierte denne og Suffer til meg på samme opptakskassett for nesten tjue år siden – og plata som i mine ører best har tålt tidens tann. Obliga-famæ-torisk!

Generator (1992):

Cato: Helt anonym skive for min del. Ikke dårlig, men den peker seg ikke på noen måte ut. Tittellåta er konge, men for få gode, og kanskje enda viktigere, interessante nok låter til at denne legger igjen noe spesielt inntrykk.

Ivel: I hine, hårde dager var dette favoritten min. Cato trekker frem tittellåta, og jeg er enig i at det er høydaren, men faen som jeg digga denne skiva da buksene mine var på størrelse med Luxemburg og håret så grønt at folk kjørte fra nabokommunen for å gi meg juling. Det smerter meg derfor å se at den ikke har holdt seg videre godt. Jeg kjøpte meg aldri CDen, men etter et par gjenhør på Spotify må jeg konkludere med at det er her nedturen begynner, for min del. Treige låter, tidvis banale tekster og en jævlig stygt cover. Nå skal det sies at coverart aldri har vært det Bad Religion har scoret mest poeng for, men Generator tar kaka blandt de tidlige albumene. Så fort jeg får penger til til en Flux-Capacitor skal jeg fare tilbake i tid og gi hvalpe-Ivel et par velretta ørefiker for å ha brukt så mye tid på denne skiva.

Recipe For Hate (1993):

Cato: Nå begynner vi å komme til de albumene som gjorde at jeg oppdaget Bad Religion i første omgang. De har forlatt Bretts egne Epitaph til fordel for Atlantic, og et større apparat rundt bandet gjør dem enda større over hele verden. Denne er riktignok originalt gitt ut på Epitaph, men senere re-utgitt på Atlantic. Her får vi servert en av Bad Religions aller største hits og kanskje bandets mest kjente låt American Jesus. Strålende, rett og slett, og med andre topplåter som Struck A Nerve og Kerosene, i tillegg til tittelsporet, er dette nok en kjempeplate etter et lite hvileskjær på plata før. Ikke like anerkjent av alle, men føkk dem!

Ivel: Jeg er ganske sur på denne plata. Det fordi den inneholder bandets udsikutabelt beste låt, American Jesus, som dessverre er begravet i en jævla gjødselhaug av en plate. Da min kopi var på kassett ble jeg fort vant til å spole tilbake etter at godlåta var ferdig, men den var dyr å høre på walkman.

Stranger Than Fiction (1994):

Cato: Dette er for meg på mange måter den ultimate Bad Religion-plata. Ikke fordi den er den beste, men fordi det var min første. I en periode av livet mitt hvor jeg hørte på Oasis, Take That og Boyzone (kun det første henger fortsatt med meg), var Stranger Than Fiction svært delaktig i å skifte fokus på min musikkinteresse. For første gang hørte jeg på pønk og digga det. Jeg hørte 21st Century (Digital Boy) for første gang, sjøl om den egentlig ble gitt ut allerede på Against the Grain fire år før. Både Incomplete og Infected står den dag i dag igjen som to av mine absolutt favoritter fra dette bandet, og også her er nok mine oppfatninger av skiva større enn ”allmennhetens”. Dette er for øvrig Brett Gurewitz siste skive før han tar en ny pause fra bandet, denne gangen for å fokusere fullt på Epitaph, som er i ferd med å få et gjennombrudd, mye takket være en enorm suksess for The Offspring.

Ivel: For meg var dette en kjærkommen opptur i noe som den gang så ut til å være en karriære på hell. Etter den massive nedturen med Recipe for Hate var det ikke mange som hadde tro på at Bad Religion skulle klare å få harmonihesten tilbake i tet, men dæven plystre, som vi tok feil. Skiva fremstod for meg den gang som et mesterverk innen solbrent skatecore, selv om jeg av en eller annen grunn aldri kjøpte den sjøl. Den var derimot en av få plater de fleste av oss kunne enes om på fest, selv om denne plata inneholder feil versjon av 21st Century (Digital Boy.)

Gray Race (1996):

Cato: Gray Race har av en eller annen grunn alltid vært min favoritt Bad Religion-skive. Hvorfor? Aner ikke! Ikke har den like åpenbare hits som mange av de andre skivene, ja, den har egentlig ikke like mange gode enkeltlåter som albumene mellom 88 og 94. Det må være helheten, albumet, som gjør at jeg alltid har satt det så høyt. Det er og blir min favoritt, sjøl når jeg tar på mitt kritiske øre for å finne feil på det. Nå har den jo selvfølgelig både Punk Rock Song, Drunk Sincerity og Come Join Us da, i tillegg til flotte Cease til slutt. Kanskje enkeltlåtene oser klasse likevel?

Ivel: Med Gray Race tok jeg farvel med Bad Religion. Det er ikke nødvendigvis bandets feil, da løpetid, Oi! og Magnum-pils ble viktigere for meg enn rullebrett og melodiøs cali-pønk. Plata er en av de mest diskuterte skivene jeg nesten ikke har hørt, og selv om jeg i ettertid kan innse at jeg var i overkant streng finner jeg liten glede i å høre på plata nå. Både låter og produksjon er glættere og safere enn før, noe som fort blr et problem for et band med såpass mye harmonier og melodier. Det skal ikke mye til før de sjarmerende skarpe kantene er slipt bort.

No Substance (1998), The New America (2000), The Process of Belief (2002), The Empire Strikes First (2004), New Maps of Hell (2007):

Cato: Det som derimot er sikkert er at de siste fem platene til Bad Religion ikke har holdt like høy klasse som de andre. Kanskje med unntak av The Process of Belief som jeg verdsetter ganske høyt. Da er de tilbake på Epitaph, og skiva er ganske mye tyngre enn de har vært på en stund. Brett Gurewitz er tilbake og det merkes! Bad Religion er best med de originalmedlemmene inntakt, det er det ingen tvil om. Ekstra gledelig er det jo da også at den store Brian Baker fra Minor Threat fikk fortsette i bandet, sjøl om mannen han erstattet i 1994 var tilbake i manesjen. Denne plata har også solide enkeltlåter som Supersonic og Epiphany.

Og misforstå meg rett, de andre platene er ikke veldig dårlige de heller, Bad Religion er tross alt en fantastisk band. De gir meg bare ikke noe særlig, og når som sagt ikke opp til de tidligere platene. Man kanskje si at de er et offer for den høye kvaliteten på resten av katalogen, og at de ville bli husket som enda bedre uten å måtte bli sammenlignet med en lang rekke med klassikere. Det er meget mulig. Og de er heller ikke så dårlige at jeg ikke sitter med skyhøye forventninger til den nye plata som etter sigende skal dukke opp i desember.

Ivel: Disse platene kjenner jeg kun via tilfeldig eksponering. Det som en gang var et favorittband var for meg nå redusert til en glætt produskjonsenhet som med gjevne mellomrom pumpet ut en og annen kvasi-hit som fikk akkurat nok eksponering til at jeg kunne sitte på pøbben og klage over undommens dårlige smak og ukritiske aksept av kommersialiseringa av pønk-rock-slik-jeg-kjenner-det.

Jeg så dem live for første gang i ‘98, på No Substance turneen, og mener å erindre at det var en heller skuffende affære. Det bør taes med i fortellinga at jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å hate konserten før jeg dro fra vorspielet, noe som ikke ble hjulpet av at bandet konsentrerte seg om å spille låter fra skiver jeg hadde hørt lite på. De spilte dog en og annen klassiker, og selv om formen var noe i overkant kan jeg huske det gikk ilinger opp og ned ryggraden da de dro i gang Fuck Armageddon… mot slutten av settet.

Så nå skal jeg, tolv år senere, se bandet igjen. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg. De gamle platene er fortsatt best, men det finnes en og annen potensiell klassiker gjemt blandt gråsteinen som har blitt oss presentert i løpet av den siste halvdelen av bandets livsløp. Jeg våger å håpe på at setlista for morgendagen er såpass oppsummerende at jeg får oppleve “mine” låter live, og det skader nok ikke at jeg denne gangen går på Rockefeller både edru og forholdsvis fordomsfri.

Det er naturlig å stille seg spørsmålet om hvorvidt Bad Religion er blitt dårligere med årene, eller om endringene kun skyldes modning og tilgang på bedre utstyr. Det er ganske unødvendig å spille inn den samme skiva om og om igjen i tredve år, selv om onde tunger vil påstå at det er nettopp dette Bad Religion har gjort.
Det slår meg at Bad Religion er et band for generasjoner. De er også en meget viktig inngangsportal til pønkrock for oss som er født etter Trygve Mathiesen. Da det skiller noen år mellom Cato og meg er det bare naturlig at vi har forskjellige syn på hvilke som er de beste skivene. Mitt Bad Religion er nemlig ikke det samme som andres, selv om jeg til stadighet vil påstå at alle som ikke er enige med meg tar feil.

Cato’s topp tre:
1. Gray Race
2. Suffer
3. How Could Hell Be Any Worse?

Ivel’s topp tre:
1: Against the Grain
2: 80-85
3: Suffer

Fortsett samtalen i forumet

Blood Command – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 10:55:26 +0000

Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.

Tekst: Cato

Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.

Som den røveren jeg er, klarte jeg også å karre til meg en liten prat med bandet i etterkant. Etter Yngves mildt sagt tøysete utsagn i et intervju på groove.no var jeg interessert i å høre hva faen han prata om. Han fikk moderert det litt og fikk tydeligere fram hva han mente. Sånn cirka ordrett: “Det er band i Norge som spiller hardcore. Men det er ingen som er hardcore. Ikke slik som det skal være, slik Minor Threat og Black Flag var. Hardcore handler om å gjøre din greie, ikke tråkke i samme sti som alle andre. Det er problemet med banda i Norge, og det jeg mente da jeg sa det. Men moro at det ble litt temperatur da, og dere bet kjapt på.”

Forsåvidt greit, men jeg er fortsatt litt uenig i det han sier. Hyggelig prat, dog. Stay tuned for mer omtale av Blood Command. Eller ikke.

[Red anm: Denne saken burde ærlig talt ha blitt lagt ut sammen med resten av Hovedekninga vår, men den falt mellom sprekkene. Synes allikevel den fortjener dagens lys, som et svar på samtalen på forumet som intervjuet på Groove førte til. Jeg dreit forøvrig i å fotografere denne konserten, da iskrem og onkelrolle fristet mer enn slapp radiorock i solsteika.]

Gallows – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 19:08:35 +0000

Følelsen av å få servert gode ting gjennom en hel dag, samtidig som man bare vet at det aller, aller beste kommer til slutt, er ubetalelig. Sånn var onsdagen på Hove for min del. Gallows er de beste av de beste, og tanken på å endelig få se de her i Norge var nesten til å krepere av. Heldigivs gjorde jeg ikke det, for giggen var beyond bra.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Jeg er glad jeg har vært så heldig å se dem på en mindre venue tidligere, for slike band er best når det er intimt og avstanden mellom publikum og band er minst mulig. Gallows er jo klin gærne, men blir ufrivillig streitere oppførselmessig av at det er 10 meter mellom scena og crowden.

En kompis og jeg snakka før konserten om hvor bra åpningslåt The Riverbed er, og vi håpa stort på at det var den de ville starte med. Det gjorde de også, og sjøl om flyalarmen ellerhvadetnåer i starten uteble, satte de standarden for hele giggen. En standard de glatt følger opp ved å gli rett over i (for anledningen) Norway Is the Reason.

Hovepublikumet har tidligere fått skryt for høyt energinivå, samt evne og lyst til å moshe, og jeg kan bekrefte: Det er fortjent. Sjøl om stakkaren som skulle være springbrettet mitt etter 10 meter løpefart ikke klarte å hjelpe meg opp, og at jeg ved flere anledninger deiset rett i bakken med både fleis og rygg først, var det rikelig med kroppslig kos. Bøllene fra ProSec fikk endelig noe å gjøre, og idioter som mange av de jo er, klarte de å utøve litt maktmisbruk på en stakkar. Med påfølgende kjeft fra Frank Carter, som seg hør og bør. Gjerder ble veltet, og karen fikk avslutte konserten på scenen sammen med bandet

Apropos Frank Carter. Det virka som han hadde det trivelig. Han er ofte skikkelig sint oppe på scena, men nå så jeg flere brede glis fra den kanten. Han var vel omtrent like gira på å være i Norge for første gang, som det fansen var for at de endelig var her. Veldig kult for den lille kiden i publikum som fikk en låt dedisert til seg, forresten. Jeg skulle virkelig vært i hans sko akkurat da.

Nå har dere sikkert skjønt at dette er en fan som har opplevd et av sine favorittband, og deretter skrevet en relativt rosende omtale. Men det er så fortjent! Det var uten tvil Hovefestivalens beste konsert og mine skyhøye forventninger ble overgått med god margin. At de også gønna på med Queensbury Rules, som handler om at man må få nevekampen tilbake på bekostning av knivstikking, var helt topp. Gjesteinnslag fra Biffy Clyro-vokalisten og folk fra Every Time I Die var bare med for å understreke at dette var legendarisk, og enda litt til.

Misery fucking loves me og jeg elsker Gallows!

Gallows kommer tilbake til Norge 21 August, og billettene ligger ute på Tiger nå. Løp og kjøp! Få billetter og massiv hype.

Kommentèr anmeldelsen i forumet

Every Time I Die – Live på Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 18:33:49 +0000

Foto: Ivel

Every Time I Die – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 18:24:38 +0000

Amerikanske Every Time I Die var det bandet jeg gleda meg nest mest til på hele festivalen. De har en perfekt kombinasjon av hardcore og rock ‘n’ roll som gjør at du kan slippe unna med det om du spiller det i stua med gjester til stede. Og misforstå meg rett, det er knallhardt, men samtidig skikkelig, skikkelig fengende. Helt perfekt for meg og festivalkroppen min.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Det er egentlig ikke noe anna å si enn at de leverte. Null skuffa, faktisk kanskje enda bedre enn det jeg trodde. De var veldig tighte, og med en vokalist som treffer blandingen av growling og rockerøst rett på prikken, var det en fryd for både kropp og sjel. Hovedvekten på set-lista var naturlig nok plassert på varene fra siste skiva New Junk Aesthetics som dukka opp i fjor, men godbiter fra de tidligere skivene ble også servert, til frydfull begeistring hos flere enn meg.

En liten crawl of death toppa på mange måter hele sulamitten, og en spiss albue rett i tinninga som fasit for undertegnede var der og da bare digg. Artig konsept egentlig, og på tross av at man blottlegger det såreste punktet, altså hodet, mer enn under en vanlig wall of death føltes det hele tryggere.

Det virka også som om døgnvillheten hos bandet fra tidligere på dagen hadde forsvunnet. Man kan jo forstå at det kan være litt tøft sjøl for harde pønkere å krysse havet og ende opp i et land uten mørke. De framsto ihvertfall veldig dedikerte og leverte varene så til de grader. Det var bare en ting som kunne overgå denne konserten, og det skulle skje senere på kvelden på samme scene. Jeg kjente det kile litt i magen da jeg fikk se Gallows-gutta pent plassert bak Every Time I Die, og det var på ingen måte noen tvil om dette bare var starten på verdens beste dag. Gjennom tidene!

Kommentèr i forumet

A Day to Remember – Live på Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 17:57:27 +0000

Foto: Ivel

A Day to Remember – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 16:48:06 +0000

Mitt forhold til A Day to Remember starta egentlig da jeg – som stor fan av Have Heart – googla ordene “Have” og “Heart” og et av de første treffene var A Day to Remember og deres skive For Those Who Have Heart. Der har det egentlig stoppa også, fram til nå. Jeg var litt usikker på om jeg skulle gidde å se dem, men jeg valgte å ta turen. Det er jeg veldig fornøyd med, for jeg må si at for meg var dette Hovefestivalens største positive overraskelse.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

De var rett og slett alt det Alexisonfire burde vært, men ikke maktet. Litt tyngre, men enda mer fengende. Crowden var med også, og med god org’ing fra vokalisten ble det circle pits og andre morsomme greier for mannfolk. Skal jeg være kritisk, og det skal jeg jo, synes jeg at circle pit’en ble for stor. Det ble for mye jogging og for lite knuffing, hvis dere skjønner. Men utover det var det bein bra!

Det er jævlig moro å få sånne åpenbaringer, og noe av det aller beste med å gå på festivaler. Band du aldri hadde fått med deg hadde det ikke vært for at de tilfeldigvis spiller der man er. Folk hadde begynt å strømme til også, så det var god stemning. Jeg må innrømme at jeg valgte chill out og pils i sola store deler av konserten, men jeg fikk meg litt moshing og blåmerker bare for å fysisk kjenne at det hadde vært moro på konsert. Det var godt å være igang, og A Day to Remember endte opp med å være mer enn bare et hinder på veien før de virkelige godgutta skulle på senere på kvelden. Det må ha vært positivt for bandet også, for de ordna seg ihvertall én ny fan under sitt besøk i Norge.

Kommentèr konsertmeldinga i forumet

Social Suicide – Live på Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 15:53:57 +0000

Foto: Ivel

Social Suicide – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Tue, 06 Jul 2010 15:46:05 +0000

Social Suicide var bandet som hadde fått æren av å sette igang showet på amfiscenen på verdens beste dag gjennom tidene. Høydepunktene sto på rekke og rad, og man trengte egentlig ikke bevege seg til noen andre scener hele kvelden.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Bandet er en spennende gjeng. De er unge og friske og trøkker til i svingene. I front har de en vokalist som kan minne om Dennis Lyxzén når han kjører på. De har gode og tunge låter, og spesielt hit’en – om man kan kalle den det – 5th Man On a Dead Mans Grave sparker skikkelig fra seg.

Det mest åpenbare problemet på denne gig’en var at scena var altfor stor for dem. Jeg skjønner jo at de var plassert der fordi det liksom var pønkescena den dagen, men for bandets del, og også publikums forsåvidt, hadde det vært bedre om det var mer intimt. Når det er sagt gjorde de jobben og vel så det, og da spesielt den allerede nevnte vokalisten gjorde sitt for å få igang publikumet. Likevel var følelsen jeg satt igjen med etterpå at dette kun var en oppvarming til det som skulle komme senere. En bra oppvarming, men fortsatt bare en oppvarming. Publikum var ikke helt dedikerte, og mange av dem har sikkert ikke hørt Social Suicide før heller, da de ikke har gitt ut noen skive ennå. For mange var det diggere å sitte i sola med pilsen i neven enn å tråkke foran scena i skyggen av riggen. Jeg kan jo forstå dem.

Kommentèr anmeldelsen i forumet

Gallows – Live på Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Mon, 05 Jul 2010 00:13:00 +0000

Foto: Ivel