Tekst og foto: Onkel Rulle
1 stk. sukkerbrød
masse pisket krem
enda mer vaniljekrem
jordbær, banan og valnøtter
1 boks fruktcocktail
marsipanlokk
Det anbefales å kjøpe sukkerbrødet hos din lokale baker (som vi gjorde), eventuelt bake den selv. Men du får også kjøpt det i enhver dagligvarebutikk med litt respekt for seg selv.
EN!
Sukkerbrødet skjæres med en god kniv på langs i 3 deler. Bruk sukkerlaken fra fruktcocktailen til å bløte sukkerbrødet, hell saften over i en skål og så heller du det over på kaka, eller bruk en skje. Det er viktig å bruke rikelig med væske, for sukkerbrødet er ganske tørt. Frukten kan selvsagt brukes i kaka også, men vi valgte å gjøre en kake med fersk frukt.
Les mer…
Er forskjellene mellom metalcore og metallisk hardcore kun snakk om små nyanser?
– Med utgangspunkt i Architects’ The Here And Now og Mother Of Mercys IV: Symptoms Of Existence
Mother of Mercy - IV: Symptoms of Existence
Tekst: Cato
Begrepet metalcore har fått større og større nedslagsfelt de siste årene, i takt med at sjangeren har fått større omfang og mer kommersiell suksess. Sjangeren er, som navnet tilsier, en symbiose av metal og hardcore. Hardcore kommer inn med brutale riff og hissig growl på vokalen, mens metal, eller kanskje mer heavy metal, setter sitt preg med clean vokal og melodiøse refrenger. Hvilken av delene som setter sterkest preg kan variere fra band til band, men mitt personlige inntrykk er at det er heavy metal som får mest utløp.
Metallisk hardcore derimot, er stort sett hardcore med enkelte metaltrekk. Generelt mer beinhardt enn metalcore.
Forrige uke ble det sluppet to skiver som illusterer denne forskjellen på en perfekt måte: Britiske Architects, sluppet på metallabelet Century Media, og amerikanske Mother Of Mercy, som er signet av Bridge 9. Architects var egentlig nærmere metallisk hardcore med sine to tidligere plater, men det skal sies at de har leflet litt med metalcore også tidligere. Denne gangen virker det som om de har gått all in på metalcore, og satser dermed med ett i en mer kommersiell gate. Mother Of Mercy har ikke veldig mye kommersiell appell, og kan nok ikke regne med å passere Adele på iTunes’ nedlastingsliste med det første (noe Architects gjorde tidligere denne uka). I god Boston-tradisjon (sjøl om de er fra Pennsylvania) kjører de heller det kompromissløse løpet med beinhard hardcore med influenser fra gamle storheter som DYS og SSD, men kanskje enda mer presist NYHC-legender som Agnostic Front, Sick Of It All og Madball.
Les mer…
Tekst: Cato
Foto: Ane PMA (http://anehd.blogspot.com)
Fredag kveld var den første dagen i resten av mitt liv. All tidsregning skal for min del nå beregnes ut fra 28.01.2011. Det er nullpunktet. Dagen jeg så Onward spille. Live.
Les mer…
Tekst av Eirik
Dag 2:
Plx-15
Som Monty Python så berømt sa: “And now for something completely different”. Dag 2 startet friskt med PLX-15 fra Bodø som endelig har kommet sammen igjen for å spre humoristisk synthglede til det norske folk. De tre medlemmene har hatten full av pønkepoeng fra prosjekter som Skjit-Lars, Bøyen Beng, Terror for Jesus og Behind Bars. Bandet startet i 1985, så de må være å anse for veteraner i miljøet. Jeg hadde ikke hatt tid til å sette meg inn i musikken på forhånd, men jeg hadde så klart et godt forhold til låten “Midnattsbarn” som hadde blitt sunget til meg av Bodø-venner ved flere festlige anledninger.
Les mer…
Tekst av Eirik
Jeg forbereder meg til Trondheims mest tradisjonsrike pønkefestival. Siden jeg snublet inn på UFFA som nervøs tenåring i 2001 har Pøbelrock vært tradisjon og samlingspunkt omtrent hvert eneste år. Festivalen i mai får virkelig frem det beste (og verste) i pønkere fra fjern og nær. De aller fleste smiler på Pøbelrock, det sprer seg raskt en god stemning der freaks, geeks og streitinger kan slå armene rundt hverandre og nerdeprate om gjemte og glemte sjutommere. Det mest positive ved årets festival var aldersgjennomsnittet. I en alder av 24 var jeg virkelig blant den eldre garde, dette faktumet gjorde meg litt ukomfortabel i starten, men etter en prat med litt andre “veteraner” fant vi ut at nytt blod er egentlig det beste sunnhetstegnet vi kan finne. Du blir virkelig fort gammel i pønkscenen, og om du skal orke å henge med må du gi litt plass til kidsa og prøve å holde de syrlige, bitre kommentarene til et minimum. En smilende distanse er nok den beste taktikken, du vil ikke ende opp som dritings gammelpønker, snublende rundt klokka 20.00 stolt over den gangen du spilte bass i et okay pønkband på sent 80-tall.
Tross i et ganske markant generasjonsskifte hadde likevel Pøbelrock 2010 mange av de klassiske elementene. Folk sjanglende rundt på hustak, bålkos og ikke minst et godt samhold. Du tar opp dine sosiale connections fra fjorårets festival og du treffer nye internettryner som du har mye til felles med. Det møysommelige arbeidet med å bygge en
mer positiv pønkescene er det mest spennende med Pøbelrocken for min del. Om det handler om å diskutere musikk og politikk med tilreisende band, kjøpe fanziner som folk legger masse arbeid i eller bare å stille opp foran scenen når nye band spiller er det viktig å være litt bevisst på hva vi kan bidra med.
Les mer…
Tekst av Cato
Lydia Laska er ute med ny skive, denne gang et album. Debutalbum for å være presis, og det bør man jo være. Jeg har ”alltid” hørt om Lydia Laska, men aldri hørt noe særlig på de. Nye bekjentskaper kan slå begge veier. De kan vise seg å være så ufordragelige at du skjønner hvorfor du ikke har blitt kjent med de før, men de kan også vippe andre veien, og få deg til å irritere deg litt over å ikke ha truffet de før.
Les mer…
Tekst: Cato
Hardcoreband fra Moss sier’ru? Ny skive? Siste Dagers Helvete da eller? Nei, ikke denne gangen. Eller jo, de gir ut skive de også nå, men her skal vi snakke om Freedumb. Gutta fra Moss har holdt det relativt jevnt og trutt gående siden y2k. Nå er de ute med The Freedumb Curse, ei skive produsert av Ruben Willem. Det er politisk old school hardcore a la So Much Hate, det er d-beat, men det er også (ihvertfall for meg) til tider likheter med band som f.eks. Amulet. Det kan dere velge å tolke som et kompliment eller ikke, jeg for min del har alltid vært glad i Amulet. Tidvis er de ikke altfor langt unna Knuste Ruter heller, men jeg tror faktisk jeg liker denne skiva bedre enn den. Tekstene blir ikke like kleine, ihvertfall ikke det jeg
får med meg av de, og jeg tror jeg setter pris på den 90-tallstwisten de har på soundet, sjøl om det i hovedsak er 80-tallet som skriker her.
Les mer…
Torsdag 22 juli står Bad Religion på scena på Rockefeller i Oslo. Det blir første gang jeg (Cato) ser dem live, og det er jo i grunnen litt pinlig, men det har bare aldri passet seg slik at jeg har fått sett dem. Derfor gleder jeg meg også noe avsindig. Her følger en kort gjennomgang av guttas 30 år lange karriere, med subjektive høydepunkt og nedturer. Det er kun rene studioalbum som er med i denne oppsummeringen, forresten.
Tekst: Cato og Ivel
How Could Hell Be Any Worse (1982):
Cato: Personlig digger jeg den skiva her. Det er kanskje den siste Bad Religion-skiva jeg oppdaga, men den er nok en av mine topp 3-favoritter fra bandet. Mye råere enn de andre skivene, og det er vel her de er nærmest hardcore i sounden. Ikke så mange hits som på senere skiver, men jeg syns helheten er sterk og de røffe kantene gir denne skiva en edge overfor mange av de andre. På denne skiva får vi vel det første innslaget fra Circle Jerks’ Greg Hetson også, på gitar på Part III, sjøl om han ikke skulle bli en del av bandet før i to år senere.
De er fryktelig unge på denne skiva her, det er bare å se på bildene i coveret, og man merker på tekstene at de er like sinte som senere i karrieren, men kanskje ikke like ”smarte.” Det er først senere Graffin får seg doktorgrad, for å si det sånn.
Les mer…
Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.
Tekst: Cato
Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.
Les mer…
Følelsen av å få servert gode ting gjennom en hel dag, samtidig som man bare vet at det aller, aller beste kommer til slutt, er ubetalelig. Sånn var onsdagen på Hove for min del. Gallows er de beste av de beste, og tanken på å endelig få se de her i Norge var nesten til å krepere av. Heldigivs gjorde jeg ikke det, for giggen var beyond bra.
Tekst: Cato, Foto: Ivel
Jeg er glad jeg har vært så heldig å se dem på en mindre venue tidligere, for slike band er best når det er intimt og avstanden mellom publikum og band er minst mulig. Gallows er jo klin gærne, men blir ufrivillig streitere oppførselmessig av at det er 10 meter mellom scena og crowden.
Les mer…
