Amerikanske Every Time I Die var det bandet jeg gleda meg nest mest til på hele festivalen. De har en perfekt kombinasjon av hardcore og rock ‘n’ roll som gjør at du kan slippe unna med det om du spiller det i stua med gjester til stede. Og misforstå meg rett, det er knallhardt, men samtidig skikkelig, skikkelig fengende. Helt perfekt for meg og festivalkroppen min.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Det er egentlig ikke noe anna å si enn at de leverte. Null skuffa, faktisk kanskje enda bedre enn det jeg trodde. De var veldig tighte, og med en vokalist som treffer blandingen av growling og rockerøst rett på prikken, var det en fryd for både kropp og sjel. Hovedvekten på set-lista var naturlig nok plassert på varene fra siste skiva New Junk Aesthetics som dukka opp i fjor, men godbiter fra de tidligere skivene ble også servert, til frydfull begeistring hos flere enn meg.

Les mer…

Mitt forhold til A Day to Remember starta egentlig da jeg – som stor fan av Have Heart – googla ordene “Have” og “Heart” og et av de første treffene var A Day to Remember og deres skive For Those Who Have Heart. Der har det egentlig stoppa også, fram til nå. Jeg var litt usikker på om jeg skulle gidde å se dem, men jeg valgte å ta turen. Det er jeg veldig fornøyd med, for jeg må si at for meg var dette Hovefestivalens største positive overraskelse.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

De var rett og slett alt det Alexisonfire burde vært, men ikke maktet. Litt tyngre, men enda mer fengende. Crowden var med også, og med god org’ing fra vokalisten ble det circle pits og andre morsomme greier for mannfolk. Skal jeg være kritisk, og det skal jeg jo, synes jeg at circle pit’en ble for stor. Det ble for mye jogging og for lite knuffing, hvis dere skjønner. Men utover det var det bein bra!

Les mer…

Social Suicide var bandet som hadde fått æren av å sette igang showet på amfiscenen på verdens beste dag gjennom tidene. Høydepunktene sto på rekke og rad, og man trengte egentlig ikke bevege seg til noen andre scener hele kvelden.

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Bandet er en spennende gjeng. De er unge og friske og trøkker til i svingene. I front har de en vokalist som kan minne om Dennis Lyxzén når han kjører på. De har gode og tunge låter, og spesielt hit’en – om man kan kalle den det – 5th Man On a Dead Mans Grave sparker skikkelig fra seg.

Les mer…

Tekst: Cato

Bare så det er sagt med én gang: Jeg er fryktelig inhabil når det kommer til denne skiva. Jeg hadde vel knapt sagt noe stygt om den om jeg hadde fått betalt for det. Walter Schreifels er en helt, og da blir solodebuten hans en klassiker, end of discussion. An Open Letter to the Scene har jeg egentlig venta på altfor lenge. Sjøl om den ikke akkurat er en Chinese Democracy har den i hvert fall vært lovet en god stund. Det var nesten så jeg ikke trodde den ville komme. Men nå er den altså her, og er selvfølgelig verket til et geni. Den som venter på noe godt…

Walter Schreifels trenger nok ingen introduksjon i dette forumet, men om noen skulle lure er dette altså gitaristen i Gorilla Biscuits, Youth Of Today, Project X og CIV, og frontmann i Quicksand og Rival Schools. Han har drevet med dette soloprosjektet i noen år nå, og har gått fra å være helt alene med kassegitaren til å ha et helt band i ryggen (som inkluderer Arthur fra GB på bass). Jeg har sett ham i begge forkledninger, helakustisk alene på John Dee i 2007 og med bandet i New York sommeren 2009. Mange av de samme sangene ble spilt begge gangene, og flere av dem er å finne på plata, og de kledde begge draktene like godt. Rett og slett to fantastiske opplevelser!

Les mer…

Tekst: Cato

I utgangspunktet er jeg svært positiv til Blood Command. Låta som har snurra på radioen, Party All The Way To The Hospital, har et av årets (fjorårets er kanskje mer korrekt?) aller mest fengende refrenger, de har turnert knallhardt, og har rykte på seg å være solide live. Dessverre må jeg si at jeg er veldig skuffa. Skuffa over bandet, skuffa over hypen, og skuffa over Fysisk Format som for en gang skyld besudler katalogen sin ved å gi ut dette. For meg blir dette en suppe kokt sammen av små doser Surferosa og Franz Ferdinand og en hel masse Rumble In Rhodos. Det er veldig, veldig kjedelig.

I rettferdighetens navn skal det sies at refrenget på nevnte låt trekker opp, sammen med refrenget på Five Inches Of A Car Accident. Men jevnt over er det uinteressant, glatt og altfor gjennomsnittelig. Jeg sliter med å forstå hvordan de kan ha bli hauset opp slik de har blitt, og i små usikre øyeblikk er jeg bekymra for at det er jeg som ikke har forstått noe her. Men såpass sikker har jeg blitt på meg sjøl og min egen smak at jeg fort avfeier det som grunnløs paranoia. Ghost Clocks er og blir en dårlig plate. Det kan verken fargerike presseskriv fra Fysisk Format eller eventuelle rosende ord fra dagspressen forandre på.

Les mer…

Tekst: Cato

Et band som Evolve er akkurat det hardcorescena i Oslo, eller Norge for den saks skyld, trenger. Unge, energiske og med en klar identitet. De er Straight Edge og de spiller klassisk youth crew-hardcore, med tydelige referanser, men samtidig med en egenart som gjør de til noe mer enn et nytt retroband i den snart overfulle sekken. Jeg har hatt gleden av å ”følge” de fra da de var omtrent helt ferske til de nå har gitt ut sin første plate, og det er et band som har hatt en massiv utvikling. Der de før var en gjeng uferdige unggutter, riktignok med sin hardcorehistorie godt innarbeida, men med mer mulig potensial enn faktiske ferdigheter i mine ører (bortsett fra vokalisten, som imponerte meg stort fra første sekund), har de nå blitt et band. Et bra band som tar opp den stolte tradisjonen til Oslo Straight Edge hardcore. Et lite problem i så måte er da at de ikke er fra Oslo, men fra Maura. Men shit au!

Les mer…