800Grader.com » All in Black

AiB: The (International) Noise Conspiracy

Redaksjonen — Thu, 11 Mar 2010 17:04:17 +0000

The (International) Noise Conspiracy

Tekst: Inger Lise Hammarstrøm (Hentet fra arkivet til All in Black)

Foto: Huseyx2

The (International) Noise Conspiracy har denne uken vært ute på en aldri så liten signingsferd i Norge. Med siste plata, Armed Love, har de erobret publikum fra alle samfunnsgrupper. Plata er produsert av ingen ringere enn Rick Rubin (Johnny Cash, Slayer, Public Enemy), som for øvrig har lagt sin elsk på dem, og sikret seg plass bak spakene på deres tre neste plater.

Mellom hektisk turnering, rigging og kaffeslabberas møtte jeg bassist Inge, og trommis Ludde på en sliten backstage på Mono.

AIB: Jeg var først og fremst nysgjerrig på om noen nye norske band hadde fanget interessen deres under by:larm i Stavanger?
I: Vi fikk ikke med oss noen konserter, og har vel egentlig ikke noen god unnskyldning for det, det var kaldt og vi gadd ikke gå ut.
L: Det var vel egentlig ingen band i programmet den kvelden som det fristet å se, det var jo for det meste bare band i electronica/pop-sjangeren…

AIB: Det er to ting jeg forbinder med Noise Conspiracy, og det er liveopptreden og politikk. Dere har rykte på dere som en av Skandinavias beste liveband, hva definerer dere som et bra liveband?
I: Å lykkes i å formidle sitt budskap, og klare å kommunisere med publikum er kriterier for et godt liveband, det kommer jo ganske fort frem om man mener det man gjør.
L: Å spille live er det vi legger mest vekt på, å møte publikum. Man må bare gjøre mest mulig spillejobber, da blir det jo i begynnelsen for det meste på ungdomsklubber rundt om i Europa hvor det ofte er mer hunder enn mennesker blant publikum.
I: Man må rett og slett øve på å bli gode live, og komme seg ut av landet og få spillejobber i Tyskland, Spania, Norge..
AIB: Tyskland ja, man kan vel nesten ikke kalle seg et ekte band før man har Tysklandsturne på vitnemålet?
I: Jo.., eller man bør jo ha gjort en utenlandsturne.

AIB: Om jeg har forstått budskapet deres rett: Å engasjere folk, har dere oppnådd det?
L: Akkurat det er ikke så viktig lenger, i begynnelsen var vi vel mer opptatt av det. Men om folk engasjerer seg er jo det bra, de fleste som kommer og hører på oss gjør det for at vi er bra og det holder for oss.
I: For oss går musikk og politikk hånd i hånd, da er det en selvfølge å spille musikk med politisk budskap. Men det der er vår greie, og det betyr ikke at publikum nødvendigvis må være sammensatt av de komponentene. Jeg mener vi appellerer jo til veldig forskjellig publikum, spesielt i Europa.
AIB: Hvilket publikum da?
I: På en noise Conspiracy konsert finner du alltid noen sortkledde rockere, en skare hanekammer, og alltid en og annen representant fra Stones-generasjonen, spesielt i Sør-Europa synes vi å ha en appell til den aldersgruppen. Mens rockerne er der for musikken, kommer hanekammene for det politiske, og hva det er som gjør at vi appellerer til de eldre vet jeg ikke, men det er jo bare fett at vi er likt av så mange forskjellige samfunnsgrupper.
L: Musikk, politikk, uansett, vi kommer best fram live.

AIB: Gitarist Lars uttalte i et intervju for noen år tilbake at dere hater musikkbransjen og i stedet for å bli utnyttet av den selv vil utnytte dere av den, hvordan gjør dere det?
I: He,he, sa Lars det? Veldig bra sagt av han. Greia er at vi satser fullt på musikken, og da må vi på et eller annet stadium involvere oss i musikkbransjen. Mange band jobber ut i fra “do-it-your-self-prinsippet”, og må ta seg jobb på Konsum i tillegg, da blir det automatisk mindre tid til bandet. Vi ønsker å nå ut til folk, da må man satse, og klart om vi blir spilt på store musikkanaler som MTV er jo det bra. Vi er smarte skolerte Marxister og bruker musikkbransjen som ledd for å nå ut til folket.
L: Vi har gode kontakter og er omgitt av bare snille mennesker slik at vi unngår å bli utnyttet. I Sverige er jo musikkmiljøet så lite og tett at alle kjenner alle, og det er sikkerhetsfaktor mot å bli utnyttet.
I:Det eneste vi ikke har er god advokat, som Per Gessle har sikret seg, haha. Men vi har jo for eksempel Inge da som er veldig god på økonomi, der stiller vi sterkt, he,he.

AIB: Kan dere beskrive hvert enkelt bandmedlem, og deres bidrag til helheten i Noise Conspiracy?
I: Hm, det var vanskelig, vi kan starte med Måns da (Keyboard), som er betalt for å være med, han er egentlig ikke med i bandet, men han tilfører mye og er en veldig dyktig musiker. Noe som er et kriterium for å være med i bandet.
L: Det er vanskelig å beskrive hver enkelt, bandmessig er vi en helhet som påvirker og utvikler hverandre, også kjenner vi hverandre så godt at det funker bra.
I: Vi har jo alle sideprosjekt, men alle her prioriterer Noise Conspiracy. Det er ikke sånn at noen er mer Noise Conspiracy enn andre, vi er alle sammen om å lage og skrive låtene.

AIB: Kan dere si 3 favorittplater hver
L: 1. Alle ti første Stones-platene, kan ikke velge en.
2. Public Enemy – It takes a nation of millions to hold us back.
3.Sex Pistols – Den første og eneste; Nevermind the bollocks
I: Nå sier jeg bare punk-plater, det blir så vanskelig å velge fra alle sjangere i farten.
1. Dead Kennedys – Fresh Fruit For Rotten Vegetables
2. Ebba Grøn – Kjærlek och uppror
3. Discharge – Hear nothing, see nothing, say nothing

Wiki – http://en.wikipedia.org/wiki/The_%28International%29_Noise_Conspiracy
Myspace – http://www.myspace.com/internationalnoiseconspiracy
Bildet fant vi på Wikipedia

Kommentèr saken i forumet

AiB: Turboneger – Small Feces

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 18:20:59 +0000

Turboneger – Small Feces

Tekst: Magnus GB (Hentet fra arkivet til All in Black)

Bitzcore har gitt ut ein trippel cd med Turboneger materiale som er umulig å få tak i på lovlig vis til ein anstendig pris. Masse snadder for både fans og punkinteresserte med ellers anstrengt forhold til Momarkedbandet.

Eg må ikkje gi denne plata god omtale. Eg behøver faktisk ikkje å nevne den i heile tatt. Og lakeiane i akersgata driter garantert ein lang i denne utgivelsen. Men fakta er at den einaste måten du kan være sikker på å komma til Turbo himmelen når du dør, er å ha denne plata i nevane i det du kaster inn det store håndkleet. For det er om du har denne plata som avgjer om du er ein virkelig turbofan eller bare ein posør med pent brukt jakke. Du kan ikkje kalle deg turbofan og ikkje like desse samleplatene.

På tre plater har Bitzcore samla meir turbosnop enn dei har tilsammen på ein årskongress i NAMBLA. To av cdane er fylt med b-sider, sjeldne greier, uutgitte spor og cover av eit snes bra band. På den tredje cden er det masse gamle anmeldelsar og intervju i pdf-format, sortert etter årstal.

Dei 13 coversangane burde også interessere ikkje-fans. På dei to cdane er følgande band covra: MC5, Stooges, Leather Nun (svensk band), Black Flag, Rolling Stones, Kjøtt, Fear, Anal Babes, The Dicks, Manitoba’s Wild Kingdom (The Dictators sidekick), Cockney Rejects, Blå Tåget og David Bowie.

Den kulaste sangen er uten tvil versjonen av Black Flag sin Six Pack med psyko-banjo tett fulgt av The Party Starts Now av The Dictators sidekickbandet Manitoba’s Wild Kingdom. Personlig liker eg, som Ebba Grön fan, veldig godt Turbo sin versjon av Ebba Grön sin cover av Blå Tåget sin sang ”Staten og kapitalet”. Her får vi heile sangen og ikkje bare vokalsporet til Bingo, slik som på slutten av Never is Forever plata. Jeg Vil Bli Som Jesus av Kjøtt er også ein højdare. Men den beste sangen musikalsk sett er I Don’t Care About You av Fear. Fantastisk rett fram pønk. Med cover av så mange legendariske band skulle ein kanskje tru at Turbo sine eigne sangar var det som trakk ned inntrykket. Men det er heilt motsatt. Det er eit par av Turbo sine uutgitte sangar som står på repeat på mp3spelaren min. Ein heilt fantastisk sang er My Hometown. Eg kan ikkje fatte og begripe at den ikkje kom med på Ass Cobra. Den rager heilt der oppe med det beste: Denim Deamon, Destination Hell, Armed and Fairly Well Equipped, Get it On, The Ballad of Gerda and Tore, osv osv. Saman med Kick it Out og Let it Burn gjer den trippelplata verd kvar einaste krone. Andre bra sangar som må nevnast er Toodlepip Fuck og Screw and Tattooed.

Fun facts: I tillegg til musikken er det historiar, intervju og anmeldelsar nok til eit par dagars lesning og nettsøk. På cden kan du lese gamle intervju og anmeldelsar på norsk, engelsk, spansk, tysk og gresk(?). Det følger også med booklets til to av cdane der det står litt om dei fleste sangane. Historien bak dei, når dei blei spelt inn og kvifor dei ikkje blei utgitt. Du får også ein komplett diskografi som inkluderer alle obskure 7” i blad som ikkje finst lenger, osv osv. Eit par prominente turbofans/medarbeiderar skriver litt om bandet.

Dette er ei gullgruve av anekdoter, rykter og gode historiar. Eg kan bare gi deg eit par smakebitar.

Smakebit/funfact 1: På cden kan du kan lese ein absurd ”vittig”/ironisk anmeldelse av Turbloid 12” (frå ei blekka du er for ung til å kjenne igjen navnet på) som har presseskrivet trykt nederst på sida. ”Husker du egentlig hvordan det var å kjenne kukken din skli inn i rompa på fyren du traff på Chris Ericksen gigen på Renegat, den gangen du febrilsk prøvde å holde tritt med latterlige engelske trender, ”livstilspakker” som du ikke våget annet enn å følge?” osv osv.

Smakebit/funfact 2: I eit intervju i Puls i 90 står følgande å lese
”-Kan dere beskrive t.r.b.n.g.r i et nøtteskall?
Pål Erik: Vi var på vei til en spillejobb i Trondheim, og vi var alle sammen jævlig gira. Geir Nilsen fra Russian Amcar Club var sjåfør, og vi fikk ham til å svinge bilen frem å tilbake på veien på de mest øde strekningene. Så dukket plutselig en kongepuddel opp et godt stykke foran oss. Alle ropte ”Kill, Geir, kill kill!” Men hunden løp med ett ut i veien slik at vi kom til å kjøre over den. Resten av turen satt hele bussen helt stille med en klump i halsen og Beethovens niende symfoni på kasettspilleren. Det er Turboneger i et nøtteskall.”

Smakebit/funfact 3: Eller du kan i eit intervju i danske ”Moshable Magazine” lese:
”BN: Have you ever heard of Turbonegers private beer-game, The Rollins-game. You sit with a bunch of beers and put on Henry Rollins latest album and every time he says “Youuu” (pronounced in the typical muscled-up Rollins fashion) you have to drink a beer.
BiN: It’s a fast way to get really drunk.
BN: I think he says it like 34 times in the first song.”
Lars i Moshable skriver i eit intervju frå 92 at “Scandinavia could be the next Seattle with all the great bands around today”…

Smakebit/funfact 4: Den tyske utgaven av Hot Cars hette Helta Skelta og hadde artwork av Sirhan Sirhan som drepte Robert Kennedy, bror til president Kennedy.

Smakebit/funfact 5: I eit intervju med det spanske bladet Beat Generation frå 94 kan du lese om Turbo sin første USA turne. (Viss du kan spansk då.) Der forteller Happy Tom om då Pål Pot Pamparius blei grisebanka og måtte på sjukehus. Han sydde 22 sting etter å ha bli grisebanka av 170 kilos ”rap fans”. I bookleten kan du lese Peter Davis (”Your Flesh” magazine) sin versjon av den historien. Morsom lesning.

Smakebit/funfact 6: Slangebildet med Hank i Ass Cobra var inspirert av bildet av skuespelaren/modellen Natassja Kinski. (For øvrig datter til den tyske skuespelaren Klaus Kinski.) 16 år gammal blei hu elskaren til regissøren Roman Polanski… Bandet The Lewd har ein sang om Polanski, som blei berømt då han blei dømt for å ha hatt sex med ei 13 år gammal jente. Turbo har jo so kjent covra The Lewd sin sang Mobile home.

Smakebit/funfact 7: Trond Sættem (som laga dokumentaren om Turbo og som er vokalist i Diediedie) skriver at ein compilation kassett satt sammen av Happy Tom må ta skylda for å indirekte ha gitt ein del folk inspirasjon til å bli sraight edge. Kjøp plata for å lese resten…

Smakebit/funfact 8: Les eit gammalt intervju med Euroboy i studentavisa Universitas.

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: TOAMOL – Tragedy of a Mind Once Lost

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 17:37:35 +0000

TOAMOL – Tragedy of a Mind Once Lost

Tekst: Magnus GB (Hentet fra arkivet til All in Black)

TOAMOL sin første 7” tar opp og fører vidare arva etter dei norske HeartFirst hardcore banda frå 90 talet. Bandet som består av tidligare medlemmer av Alltid Jaget, Kort Prosess og Statens Menn har eindel forventingar å leve opp til. Og fallhøyden er dertil stor. Men til dei som ennå ikkje har kjøpt den dobble 7” kan eg sei at TOAMOL har klart ein perfekt balanse mellom å ta med seg det beste frå dei gamle banda og det å lage ei ny greie.

Vi snakker fremdels hardcore. Hardcore av mettal typen. Det er som før kjapt, intenst og mørkt, men lyd bildet er forandra. Det er ikkje så skittent, og enkeltinstrumenta og detaljane trer tydeligare fram. Produksjonen er mindre grumsete og meir kontant. Det finst kanskje puristar der ute som meiner at grumset var halve poenget. Eg er uenig og liker godt lyden på denne plata. Dess meir kontant lyd, dess meir brutalt.

Ei annan nokså tydelig forskjell er at vokalen ligger lenger bak i lydbildet enn vi er vant til. Vokalen har blitt litt meir brutal og raspande. Og litt seigare. Litt meir grind sjølv om du ennå kan kjenne den igjen likeheten med Alltid Jaget. Tekstane er like dystre som før. Sangen ”Once lost” kan nesten lesast som ei oppsumering av dei tema som denne delen av norsk hardcore har konsentrert seg om: ”Six walls / four squares that keep it all / once built underground / to hide that massive sound / once lost now found, to blast those angry minds / it tears your soul apart / it burns your flesh and heart / dying”.

Mine soleklare favorittsangar er dei på C sida: Newborn og Suffocate. Eg liker godt dei meir meditative partia av Suffocate. Dei med vokalen som stiger og synker på ein måte eg er sikker på at skrik høyres ut ein dårlig ettermiddag i helvete. Det beste sangen er likevel Suffocate. Den varer knapt eit minutt og leverer beinkjør frå første akkord. I denne sangen er det meste
perfekt. Vokalen, perfekt rytmeseksjon, kongeriff og ein fantastisk backingvokal. Må høyrast!

Eg kan ikkje anmelde denne utgivelsen uten å nevne coveret. Eg digger coveret. Det er eit ”brett ut” cover, med tekstane trykka på sjølve coveret. (Eg var aldri ein fan av ”lause ark i ein pose” konseptet.) Enkelte vil kanskje savne dei håndtegna blekkene, og ikkje eit vondt ord om dei, men dei føles uten tvil litt meir proft med god trykk og reint design. Det eg liker spesielt
godt er framsida med det abstrakte motivet. Det er mulig det bare er meg som kicker på dette, sidan eg er over gjennomsnittet interessert i komposisjon av bilder og maleri, men dei små kryssa er ein genistrek. Dei både framhever og rammer inn dei flytande bitane i bildet. Dei rammer inn ved å lage eit mønster, men uten å lage ein definert firkant. Samtidig framhever dei det abstrakte og flytande i flekkane ved å antyde eit rutenett som resten ”flyter mot”. Men eg skal ikkje plage deg, tolmodige lesar, med betraktingar av ein wannabe kunstkritikar.
Coveret er for øvrig laga av Robin som også laga Kort Prosess sine cover.

Heilt til slutt må eg anbefale ein anmeldelse av ein TOAMOL konsert i lokalavisa i Skien. Journalisten blei åpenbart tatt litt på senga av sceneshowet… Han har nok ikkje heilt kontrollen på sjangeren, men det er jo bra han anmelder det som skjer!

(Ein stor takk til Stian for rask levering av plata!)

HeartFirst Records Release: Juli 05

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: The Curves – Everybody Seems to be Ready

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 17:13:56 +0000

The Curves – Everybody Seems to be Ready

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

The Curves er ute med EP-en «Everybody seems to be Ready» og inviterer samtidig til release-fest på Elm Street den 18. august!

Kongvinger-bandet the Curves har eksistert sidan 2000, men denne EP-en er den første offisielle utgjevinga. Bandet speler rask og drivande punk med saftige gitar-riff, som geografisk lett kan plassera dei i Norge. Dei har sjølvsagt ein veg å gå for å nå opp til slike høgdar, men band som eg vil samanlikna med dei er Turboneger pre-Ass Cobra og Poison Idea. Tekstane er vel forsåvidt ganske også deathpunk, men dei blir likevel litt vel klisjéaktige. Låtane har ikkje heilt det særpreget som trengs for å bli lagt spesielt merke til ennå, men potensialet er definitivt der. Med det meiner eg eg syns absolutt grunnlaget er her – eg liker soundet. Det er eit skikkeleg driv og den plaga og meget slitne vokalen fungerer veldig bra!

Uansett, så er dette ein fin introduksjon til eit band som eg og vil anbefale og sjekka ut live. For eksempel alt i dag den 18. på Elm Street kor det er gratis inngang. Eg syns absolutt det er mykje å bygga vidare på her.

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: Gogol Bordello – Gypsy Punks: Underdog World Strike

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 16:54:59 +0000

Gogol Bordello – Gypsy Punks: Underdog World Strike

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

Dette er noko for den musikkelskaren som føler han har høyrt alt! Eugene Hutz er hjernen bak denne fantastiske galskapen. Hutz flykta frå Ukraina etter Tsjernbyl-katastrofen i 1986 og reiste i mange år frå land til land og asylmottak til asylmottak før han til slutt endte opp i New York. Her slo han seg etterkvart saman med eit skikkeleg motley crew av aust-europeiske og jødiske musikarar som spelte konsertar på ein bulgarsk restaurant. Omsider skrapte han saman eit band som han ga navnet Gogol Bordello, oppkalt etter den ukrainske nasjonaldiktateren Nikolai Gogol. I 2001 ga han ut ei sjølvtitulert plate, så to til i 2002 og nå fire år seinare er han tilbake med nokon gamle og nokon nye musikarar med dette nye og heilt fantastiske albumet – «Gypsy Punks: Underdog World Strike!»

For å gje dykk ein idé om kva slags musikk dette er, så tenk dykk dei sigøynarmusikantane som av og til står på Karl Johan og speler, bare skru opp tempo ein del hakk og gang ferdigheitane og entusiasmen med tusen! Hatz har ein av dei villaste stemmane eg har høyrt på langa og til tider høyrer det ut som det heilt har rabla for han. I tillegg har han med seg to eksilrussarar – Sergei Riabtsev på fiolin og Yuri Lemeshev (faktisk frå øya Sakhalin rett nord for Japan på trekkspel, tre israelarar – gitarist Oren Kaplan, bassist Rea Mochiach og saksofonist Ori Kaplan og sist men ikkje minst den einaste «eigentlege amerikanararen» Eliot Ferguson på trommer.

Denne gongen er plata «produsert» av Steve Albini og gitt ut av Side One Dummy (kor også eit anna «etnisk punkband» Flogging Molly høyrer heime) for å nå ut til eit enda større publikum. Men her lærer ein fort at slike ting som «eigentlege amerikanarar» ikkje fins. Hatz syng heller om nedbryting av grenser og kulturradikalisme – i beste sigøynerånd altså! Gogol Bordello gjer også eit poeng utav at dei ikkje er eit sigøynerband i tradisjonell forstand. Sigøynermusikken som sjanger har alltid teke inn i seg andre musikkstilar den har møtt på underveis.
Ja, å snakka om å halda ein sjanger «rein» blir i det heile tatt absurd og det totalt motsatte av å ha eit åpent syn på kultur.

Det er vanskeleg å plukka ut favorittsangar på ei plate som er så genial. Dessutan går visse parti igjen på fleire sangar på plata, slik at det ofte er litt vanskeleg å skilja ut kva som er aller best. Men, åpningssporet «Sally» slår an tonen på ein fantastisk måte, «I never wanna be young again» er så fengande at det er er umogleg å halda seg i ro, men skal eg plukka ut ein favoritt er det likevel den ganske rolege «Undestructable» (ja, eg veit. Det ordet fins ikkje i det engelske språket.) Denne sangen har ein fanstastisk melodi og ein rett og slett glimrande tekst som eg tek meg friheiten til å gje igjen i sin heilheit nede på sida. Det er rett og slett vakkert! Eg anbefaler denne plata til alle. Eller meir spesifikt om du vil, eg anbefaler den til alle punks som syns «Reinventing Axl Rose» var ei genial plate eller alle som liker Flogging Molly. Det at folkemusikk og punk passar glimrande saman er noko eg alltid har visst. Det er bare så gildt når nokon beviser det! Eg anbefaler denne plata til alle dei mange hundre tusen som har kjøpt Kaizers Orchestra. All ære til bryne-gjengen, men liker du aust-europeisk musikk i ein meir popularisert form, så er dette utruleg mykje bedre! Og til slutt så anbefaler eg den til alle som liker Geoff Berner og lurer på koss det hadde vore med eit band fullt av Geoff Berners – dette er det nærmaste du kjem! Nei, eg gjer ikkje anna enn å bøya meg i støvet for denne utgjevinga. Eg kan ikkje forstå anna enn at mange andre etterkvart vil gjera det same!

Undestructable

When I was younger I lived in fear
That incarceration of some kind is near
I checked my head in tact with rules
I nearly became a goddamn fool
But I’ve heard voices not in the head
Out in the air they called ahead
Through ripped out speakers
Through thick and thin
They found a shelter
Under my skin
How many darkest moments and traps
Still lay ahead of us
How many final frontiers
We gonna mount
And maybe no victory laps
But if you stepped on path of sacred art
and stuck it out through thick and thin
God knows you become one
With undestructable
And so no longer live I in fear
Them are too greedy to pay my asylum bills
This is my life and freedom is my profession
This is my mission throughout all flight duration
There is a core and it’s hardcore
All is hardcore when made with love
Love is a voice of a savage soul
This savage love is
Undestructable

Side One Dummy. Release: 4. august, 2005

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: Serena Maneesh – S/T

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 15:51:46 +0000

Serena Maneesh – S/T

Tekst: Bjørn Tore Birkeland (Hentet fra arkivet til All in Black)

Serena Maneesh er ute med ein fullengdar – noko eg trur kan bli ei svært populær plate denne hausten! Då eg såg Serena Maneesh live i sommar syns eg det var bra, men eg datt litt av lasset underveis. Men eg hadde likevel ein idé om at eg kunne lika det bedre når eg fekk høyra det på plate – og det hadde eg heilt rett i! Det fins mange stemningar i livet og alle har ein viss musikk som passar best til. Det er visse typar musikk eg liker best live, og visse typar eg liker best på plate. Eg merker med ein gong at dette er slik musikk som er heilt perfekt når ein ligg heime i senga og bare høyrer etter, eller når ein er ute og reiser og har musikken som soundtrack når verda reiser forbi vinduet.

Dette er ei flott plate. Som heilheit fungerer ho glimrande. Sangane er bygde mektig opp og glir vakkert over i kvarandre. Ein går gjennom heile spekteret frå det heilt rolege til det harde. Det er til tider lange svevande parti med – ja lyd, men det lagar ei fin stemning. Men plata har også fleire fine sangar som fungerer veldig bra enkeltståande. Mine favoritt er den flotte «Don’t come down here» og den veldig poppa «Sapphire Eyes.» Skal eg prøva og skildra musikken så er ikkje det så lett, men om ein lager eit skjeringspunkt mellom twee-pop, klassisk gitar-rock, noise-rock og art-punk så trur eg kanskje ein nærmer seg noko. Men når alt kjem til alt så meiner eg at Emil Nikolaisen har klart å laga sitt eige uttrykk. Ingenting er jo heilt nytt lenger, men det er langt i frå å vera kopiert til å vera inspirert av. Eg syns dette er ganske så originalt og fortener ros for det! Eg trur denne plata kjem til å ganske mykje på spelaren her på mørke haustkveldar, og eg kan ikkje forstå anna enn at dette må vera ei av dei mest interessante norske utgjevingane i år.

Honeymilk Records, Release: 29. august, 2005

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: Darkest Hour – Undoing Ruin

Ivel — Tue, 09 Mar 2010 15:41:54 +0000

Darkest Hour – Undoing Ruin

Tekst: Julius Paaske (Hentet fra arkivet til All in Black)

Jeg likte overhodet ikke denne skiva da jeg hørte den for første gang. Den evige jamringa på vokalen, skybert-bassist og gitarleads så lystige at selv bodymapskaren forestiller bilder av dansende dverger i en frodig blomstereng, var nok til at denne skiva kjapt ble skrotet og skrinlagt for min del. Men ettersom nærmest alt med to bein og ører, i besittelse av Undoing Ruin, på ingen måte kan få rost denne symfonien noe høyere, var det på tide med en liten revurdering.

Det nye stjerneskuddet i metalcore skulle egentlig hete Shadows Fall eller Lamb of God – slik ble det imidlertid ikke da Washington’s Darkest Hour lirket ut spar-esset fra ermet i form av Undoing Ruin. All honnør til bandet, men det kan ikke smugles oppi pompen at mannen bak spakene, Devin Townsend (produsent, SYL frontmann og galning) kan innkassere en del av æren for deres plutselige suksess. Macgyver har lagd mye rart, men gi denne mannen en flintsteik og en tresko, og jeg kan garantere at han leverer ”det nye innen…” det som måtte være ’schtilig’ akkurat der og da. Den forrige skiva (som også ligger anmeldt her på AiB), var forøvrig en fet skive, men manglet særpreget som trengs for å bli lagt merke til i denne noe overeksponerte sjangeren. Sverige har spydd ut band som dette på samlebånd i årevis, noe som bidrar i at nåla i høstakken bare blir mindre og mindre.

Det bør nevnes at det er ganske enkelt å lage høvelig fet metalcore, ettersom oppskriften til en sikker ”mosh-hit” er så klar og definert.; Stjel absolutt alle riff fra tysk thrash – Kreator er merket med ’anbefalt’. Ta rytmeseksjonen til åttitallets hc, kløktig modifisert med dobbel bass og halvering av takt i refrenger og eventuelle bridger. Gi bassisten et plekter og sett en kjekk avdanket telefonselger med sterke stemmebånd til å ta seg av de orale oppgavene. Nei, jeg snakker ikke særskilt om PiB, men et hvilket som helst amerikansk Ibanezbasert band i medvind. Med Undoing Ruin har jeg grunnlag for å tro at Darkest Hour som et tredjegenerasjons metalcore/crossover band, til en viss grad kan bli oppført i historiebøkene som leder av en stor saueflokk, framfor den overambisiøse sauen som løp så fort at den sprengte (De kan det, ikke sant BT?). Jeg snakker kun for meg selv, men hadde jeg digget denne skiva umiddelbart, hadde jeg vært dritt lei etter to uker. Virkelig godt musikalsk håndarbeid må smøres gjennom huden – sakte, men sikkert.

With a Thousand Words to Say But One” er perfekt som åpningslåt. Under det episke, nærmest arrogante partiet som starter på 0:48, ser jeg for meg gutta masjere i saktefilm bort til fra Howard Jones fra Killswitch med et jævlig lurt smil om munnen. Jepp, mettal er cheesy. Allerede her merker vi en tendens som, viser seg å gjennomspeile hele skiva; mindre At The Gates – mer Dark Tranquillity. ”Convalescence” som visstnok skal være en slags ’hit’ på skiva, spiller på et mollbasert fingerspill med elementer av clean vokal og roligere tempo – dog absolutt ingen ballade. ”This Will Outlive Us” åpner med klassisk fretwork á la Kerry King og er er en fullblods so-cal thrasher – en annerledes godbit som klart distanserer seg fra svenskheten som preger resten av skiva. På ”Sound of Surrender” inviterer bandet til allsang, i et spor som jeg mener minner mistenklig mye om nok en gammel svenske; Eucharist. Men de er oppløst for herrans å siden så hvorfor ikke bringe til liv litt gammelt gull? ”Pathos” ja… dette blir æresord den siste referensen til søta bror, men denne er uungåelig. Denne akustiske snurten på et drøyt minutt, blir veldig, med etterrtykk, In Flames anno 1999 i ”Anders Pallar Visa”. Her er det nærmest som å DH ber om sammenligningen. Ved første ørekast er ”Low” sansynligvis det mest anonyme sporet på skiva, men vi som har holdt i en trommestikke vet å sette pris på slagarbeidet som begynner rundt 1:48. Instrumentale ”Ethos”, er og blir alt metal står for. Den har brifende soloer, synth, ridderrytmer og en oste-eim som får hele Rock-In til reagere seksuelt. Med andre ord;”Ethos” er helt i sitt rette element. ”District Divided” er vel en personlig favoritt. Har alltid vært svak for fete breakdowns, og her er en liten luring som definitivt tilfredsstiller det behovet. ”These Fevered Times” rir litt på samme hest som sistnevnte, og er rett og sett en erketypisk DH låt. Skal det lastes ned en låt fra skiva så er dette ingen skandaløs introduksjon til bandet. ”Paradise” er nok for kompleks til å bli den låta bandet blir husket lengst for. Victory blir kjapt et stikkord ettersom jeg umiddelbart tenker på screamo/emo linja som nå har dukket opp av overflaten i løpet av de siste årene. Nok et poeng
til trommisen for særdeles eminent perkusjon. Avslutningslåta som forøvrig er todelt, er det bare å bøye seg i støvet for. Enkelte låter er bare perfekte som å bruke som lokk, og man kan nærmest høre at bandet skal til å si takk for seg uten at det musikalske bærer noen form for preg av sentimentalitet. Vel de siste tre minuttene (av de alt seks minuttene), kan oppfattes
som en smule klissete, men det er ikke det partiet det snakkes om her – låta er ”ferdig” på 3:14. Jeg vedder en is på at denne låta blir sist under livesettet. (ß klipp ut og spar).

Produksjonen på skiva er krystallklar, og med et bra headset så blir det som å sitte på fanget til Devin i det magien skapes. Vanligvis liker jeg litt frynser i lydbildet, men på Undoing Ruin kunne det ikke vært anderledes. Her serveres vi så mye lyd og små detaljer at det rett og slett må fortæres med pinsett. Som et band med et politisk budskap fikk de slengt fra seg den verste Bush-hetsen på den forrige plata, og fokuserer nå mer på menneskenes kamp seg imellom. ”Behind your back your forever ideal fantasy/Sound the surrended you have gained all you could form this/Sound the surrender but you’ve lost the only one” er utdrag som indikerer at man ikke må la livet flyte forbi uten å stille spørsmålstegn ved vår egen situasjon.
Visst er dette en bra plate, og jeg kan lett se for meg Undoing Ruin ligge høyt på listene når året skal avsluttes. Sansyligvis den nest beste tredjegenerasjon metalcoreskiva, kun noen skarve mil bak den absolutt ulsåelige ”The Oncoming Storm” av Unearth. Plata kommer til å være et høydepunkt i sin sjanger i årene som kommer, men kommer sanynligvis til å måtte ta til takke med det. Den dag i dag lages det så mye musikk, det finnes tusener av blekker som ’hyper’, og deretter krangler om å genierklære – for å så, begrave hele orkesteret levende, ved totalt å ignore utgivelsen når noe nytt og spennende kommer på banen. I 2004 var det Mastodon som skulle ta over for Metallicas havari – redningen. Og hvorfor skjedde ikke det?
Fordi alle hadde nok med å lese om alt som ble skrevet, hoiet og skreket, framfor å sette seg ned å høre, og ta musikken for det den er, uten all form for ytre påvirkning. Neste måned er det noe nytt man bare må ha, og på det grunnlaget klarer ingen av dagens band og deres respektive album til å etablere seg som kredible artister i et fremtidsperpektiv. De som virkelig liker bandet driter selvfølgelig i alt dette, men fra låtskriverens sitt standpunkt kan det være ganske frustrende å vite at det aldri vil bli mulig å skrive seg inn i historien med en ny Slaughter of the Soul.

Victory Records, Release: 28. juni, 2005

Diskutèr All in Black i forumet.

AiB: Rest of My Life – Transition

Ivel — Tue, 09 Mar 2010 15:25:46 +0000

Rest of My Life – Transition

Tekst: Mats Mikkel Evensen (hentet fra arkivet til All in Black)

To år etter bandets debutplate, fremstår ”Transition” som en slags gjenfødelse for Rest of My Life. Med tre nye medlemmer, cello, og en fokus på melodi fremfor skrik og skrål, er bandet klare for for platespilleren til både deg og hvermann. Å plassere bandet sitt i båsen merket “emocore”, er en risikabel handling. Høyt elsket, dypt hatet, ofte misforstått og sterkt omdiskutert; vi har definitvt å gjøre med en belastet sjanger. Jeg har ikke til hensikt å skrive noe essay over emnet, ei heller å nedtegne noe kart over dette uoversiktelige musikalske terrenget; der det strekker seg fra sukkersøte listepopsumper befolket av rare dverger med digre tatoveringer og svart eyeliner, til høye, mystiske indietopper svøpt i hvit gitarstøy, kryptiske tekster, og unge menn som skriker seg hese over å ha blitt kastet ut i en verden verken de eller noen rundt dem forstår.

Rest of My Life har valgt å bosette seg et sted mellom disse ytterpunktene, og som den ferske EP’n ”Transition” beviser, er det et fruktbart terrreng. Med en finger plantet i indieland har musikken har mye til felles med mer ”voksne” emoband som Appleseed Cast og Sunny Day Real Estate, og skiva hadde ikke vært malplassert i backkatalogen til labeler som Deep Elm eller Doghouse. Samtidig er dette både catchy og (til tider) upbeat nok til å tilfredsstille fans av mer poppa bedrifter. Og det tror jeg Rest of My Life kommer til å score på. Transition” er en smakfull liten sak, uklanderlig innpakket i svart, lekker artwork, og med fem sterke og varierte låter. EP’n føles nesten som et lite album, der det går fra et svært gripende og catchy åpningsspor i ”My Limbs Are Your Trampoline”, til hardere skyts i låter som for eksempel ”One Less Pirouette, Let’s Talk Physics”. Gutta har til og med skrevet et par smellvakre
elektriske-klimpre-ballader. Bandet har en vokalist i Anders Kojen som definitivt når de obligatoriske høye tonene, men som heldigvis sjelden blir masete eller sutrete. Engelskuttalen sitter stort sett som et skudd. Rytmeseksjonen er imponerende presis, og tross et åpenbart talent, unngår den å spille seg bort for å gjøre et nummer ut av seg. Musikken er vever, samtidig som den sparker hardt fra, og dette takler herrene Elling Snøfugl og Erik Lånke Solbu på henholdsvis trommer og bass ypperlig. Bandets to gitarer spankulerer fra punk-øs til indieklimpring, men med en imponerende evne til å skape nytt liv av gamle toner. Og toppen av kransekaka: en utrolig vellykket strykerseksjon som sniker seg på deg bakfra; ikke som et påtrengende og pompøst symfoniorkester, men med enkle arrangement som utfyller de andre instrumentene og gjør det hele enda mer tiltalende.

Rest of My Life er et norsk emoband av internasjonalt format, som har gjort det meste riktig på denne utgivelsen. De fortjener å bli hørt!

Diskutèr All in Black i forumet.