800Grader.com » anmeldelse

Fucked Up – David Comes to Life

Redaksjonen — Mon, 08 Aug 2011 20:23:28 +0000

Tekst: Eirik Arlov

Fucked Up er endelig tilbake, bandet du elsker å hate. Pønkere og indiefolk biter seg i tunga, gjør grimaser, vrir hjernecellene. Du vil være kritisk fordi journalister slenger med leppa og klistrer pønk- og hardcoremerkelappen på et band som er rimelig glatt i sounden og vidt akseptert i mainstreamen. Samtidig: Arbeidsmoralen, den intense fremførelsen, glimt av politikk og samfunnsanalyse…. Alt dette kan godt være hardcore i mitt hode. Fucked Up er ikke rett frem, de er ikke spesielt lette å få grep på. Instrumentalintroer, progressive tendenser og gitareffekter hører mer til i den alternative rocken. En smart kar sa en gang at Fucked Up er pønk for mastergradstudenter. Han traff vel spikeren rett på hodet.

Så hva er på tapeten denne gangen? Et KONSEPTALBUM sier du? Et episk drama i flere akter, en rockeopera med ropevokal. Går det ann det da? Settingen er en britisk industriby på 70-tallet, historien følger David etter han har mistet kjæresten sin i et bombeangrep. Så kan du tenke som foreldra dine: Hvordan skal jeg klare å følge med på en sammensatt historie når vokalisten ROPER så mye? Jeg sier: Plukk opp tekstheftet! Som de gode gamle Eventyrbånden fra min barndom, blir det ekstra stas å følge med om du har både lydbildet og det språklige bildet. Mastergraden skinner gjennom, dette er like mye litteraturtime som musikkvitenskap.

Den første tanken som slår meg er at denne plata er en utfordring. I en bransje der så altfor mye handler om underholdning vi skal svelge rått og lett er dette faktisk en vanskelig nøtt å knekke. Før du engang kommer til musikken har du mulighet (uten at det er noe tvang) til å bygge kulisser, lete frem assosiasjoner. Lukk øynene, pust inn og trykk “play”. Selv om det er mer melodisk denne gangen er formelen ganske lik forrige fullengder, den mektig sterke “The Chemistry of Common Life“. Midtempo punk med en stor rimelig clean gitarvegg. Vokalist Damien bedriver agressiv bjeffing, men det ligger mye sjel bak vokalen.

Kvinnevokalen gjør også sitt fremtog på denne plata, allerede på andre spor, singelen “Queen of Hearts”. Bandets kvinnelige bassist har vært ganske anonym i livesammenheng tidligere, nå vokser selvsikkerheten sammen med lydbildet. Det gir særpreg, men øker også popfaktoren med flere hakk. Det tar et par gjennomhøringer før jeg blir helt komfortabel med det. Så klart, det er fengende, men blir det for mye?

Er det noe Fucked Up kan så er det driv, å holde tempoet oppe. At trommelyden er så clean og tydelig hjelper bandet mye når det gjelder intensitet. Jeg må også snakke om finurlighet, både i det musikalske og i det tekstmessige. La oss prate lyrikk først: Metaforene kan flyte fritt og mange treffer rett hjem: “We need a Peter, we get a Paul; at least Judas had some balls” og “Punish the subject with the subjective. Steal the scene for your pronouncement of a sentence for the common nouns. But you changed the name before the predicate – an error of grammatical etiquette. I stand alone with my independent clause: She may be gone but I am not the cause”. Det er smart og det gir virkelig en merkelig kontrast når det blir vrengt ut av halsen til vokalisten. Så er vi på musikalsk finurlighet, vi må prate litt om platas psykedeliske elementer. Gitarsoloene, akustiske avbrekk og det tjukke laget med reverb nikker til 60 og 70-tallet, noe som kanskje passer godt når du skal lage rockeopera. Det gjør ihvertfall underverker for variasjonen: Selv om Fucked Up braser inn døra med hele 18 sanger er det ikke mange svake låter å finne.

Hva er fellene? Det kan faktisk tippe over mot det pretensiøse. Skal du være et band for universitetets kresne menn, skriver du gjerne litt abstrakt og svevende. Dette er kanskje ikke det største sjakktrekket om du skal klare å fortelle en god historie. Jeg leser tekstene opp og ned og er ikke egentlig så veldig mye klokere. Er jeg gammeldags og enkel som krever tekster som er litt mer overtydelige? Dette kan jo være personlig preferanse.

Snakker vi isolert om musikk har Fucked Up virkelig bakt vinnerloffen, jeg får vel heller få mine rett-i-trynet tekster et annet sted. Hør gjennom plata, la den ligge i underbevisstheten et par dager, dra den frem igjen. Gjenta til du elsker det. Det burde ikke være så vanskelig.

Matador 2011

Enig? Ta det i forumet.

Sugar Louise – Everything’s Better With Sugar

Redaksjonen — Sun, 17 Jul 2011 22:01:30 +0000

Tekst: Bjarte Malum

Er dette en perfekt pop-punk plate? Det er faen ikke langt unna. “Everything’s Better With Sugar” er passende nok laget etter samme lay out-mal som kanadiske Chixdiggit sin nå nærmest legendariske “Pink Razors” (Fat Wreck 2005) og er, som “Razors”, en ganske variert hit-parade og en reise i tyggegummipunkens nydelige univers. Av alle platene vi fikk tilsendt i Aggresso! punkrock radio denne våren var det denne og Dropkick Murphy‘s siste som virkelig fikk meg i godt humør, og når musikk klarer å gjøre dét, da har ikke jeg mye å klage på.

Platen åpner forrykende med kvintettens hyllest til utestedet Pair-A-Dice i låten med samme navn, ikke ulikt “Welcome to the Daiso” på ovenfornevnte Chix-plate, før den går kjapt over i en cover av “Henry VIII” og fortsetter like friskt med den rimelig vittige “Be My Demi Moore” og “Down by the Lake” der klokkespillet virkelig begynner å bemerke seg. Det er selvfølgelig mye kjærlighetstema i tekstene til bandet men de krydrer bl.a. med klar hets i “U2 Sucks” og en historie om en mislykket pornokarriere i “Letters From Hollywood”. Singelen fra 2010, “Wastin’ Summertime” er den låten som skiller seg klarest ut på platen med sitt NoFX-aktige reggae-baserte vers før de tar den helt ut med fele og noe andre irske instrumenter på bonuslåten – full klaff der forresten. Men uansett hva trønderne synger om så er det nærmest umulig å bli i dårlig humør av denne platen. Det går passe kjapt unna, låtene avløser hverandre fint og den selvgjorte produksjonen putter rosinen i soyapølsen.

“Men poppunk er så kjedelig”, sier du? Vel, hva sier du til et band som gjorde 24 releasekonserter på 24 timer i hjembyen sin i mars? Og trenger Trondheim egentlig flere sinte crustcore- eller posthardcoreband? UFFA og Pøbelrocken har nærmest vært kjemisk fritt for denne sjangeren de siste 10 årene og jaggu er det ikke på tide at noen blåser opp noen rosa ballonger, tar med en palle med seigemenn og kjærestene sine i Nidaros Roller Derby og lager fest nå som hele miljøet rundt det nedbrente huset nærmest ligger i brakk.

Skal jeg komme med noe ankepunkt mot “Everything’s Better With Sugar” må det være at den er litt for kort. Jeg hadde tålt et par låter til og enda mer eksperimentering med sjangeren. Det er når Sugar Louise drar inn elementer som klokkespill, reagge og fele at jeg føler bandet er inne på noe skikkelig. Håper på mer av det på neste plate og at det ikke blir lenge til.

Naked Hollywood Records (eget), 12 spor + 1 bonus

Kommentarer tar vi i forumet

SVART SAMTID ZINE # 1

Redaksjonen — Sun, 17 Jul 2011 21:43:43 +0000

Tekst: Bjarte Malum

A5, 56 sider, s/hv

Norsk-språklige punk- og hardcorefanziner har det vært lite av de siste 10 årene, men de få hederlige unntakene har til gjengjeld vært svært bra. Første nr. av den Stavanger-baserte Svart Samtid Zine (SSZ) er intet unntak. Tenåringen Håvard Krokedal er allerede på rett spor, slik jeg ser det, når han i forhåndsomtalen på nett skriver at “Svart Samtid er et zine som fokuserer på kreative folk som gjør ting sjøl her og nå, fremfor å nostalgitrippe rundt en romantisert fortid.” Fint at den yngre garden holder fokuset mens vi gamliser kanskje ikke er helt kommet over forbauselsen av å kunne lese om en papirzine på nett før den er kommet ut.

SSZ er et produkt av nesten 2 års jobbing med materialet. Krokedal, som aldri trykker sitt eget navn i selve zinen, har vært gjennom en prosess fra ungdom til voksenliv og forsøker med denne blekken å holde beina på bakken og ikke bli dratt med i samfunnets massesug. Bra! Selv om han ikke går så mye nærmere inn på prosessen han har vært gjennom/er i så er det ikke vanskelig å se den for seg. Han har pratet med likesinnede mennesker i forskjellige settinger, stort sett fra i og rundt Oslo-området – noe som kanskje er litt merkelig siden han er bosatt på vestlandet, men kanskje i neste nr. – og det åpner med et intervju med sXe-bandet Evolve fra Maura som er innholdsrikt og lærerikt, selv om det kanskje med fordel kunne vært kuttet litt ned på. Intervjuet med DJ-duoen Shoot Cops Not Smack er også veldig underholdende lesning. Jeg ønsker meg mer dypdykk i Fredrik Bakkemos betraktninger rundt punkkultur og sosiale studier men bare Karl Halses historie fra kjøreturen fra Sverige via Løken Gård er nesten verdt pengene for zinen i seg selv. Jeg kunne også ønske det var flere og litt kortere musikk-anbefalinger, men de som er med er velskrevne og bør gi deg lyst til å sjekke ut bandene. Spesiellt saken om Anchor holder meget høy litterær kvalitet.

Men unge herr Krokedal har ikke gjort alt selv. Ane Solland Kvinge aka AneHD/Ane PMA, som forøvrig ikke må forveksles med vår nå Sverige-baserte zine-dronning Ane Vegane, har tatt en nesten umenneskelig mengde med bilder på diverse hardcorekonserter de siste årene og SSZ gir oss et lite utvalg av disse, til stor fornøyelse. Og så avsluttes zinen med et litt snodig intervju med Integrity gjort av Maren Løhre fra radioprogrammet Hardcore Selskab (RIP? Hva var dette? Hvor? Mer info takk!). Snodig i positiv forstand da Løhre tar oss med inn i hodet hennes i det hun tenker ut de neste setningene og spørsmålene under intervjuet med den kanskje litt vage og merkelige Dwid Hellion. Kanskje fordi jeg har gjort en del intervjuer selv oppigjennom årene men jeg får i hvert fall følelsen av å være tilstede under intervjuet mens jeg leser det. Meget bra!

Layouten i SSZ er tidvis meget bra og tidvis ikke revolusjonerende, men akkurat passe variert så man i alle fall ikke får følelsen av å lese kommunale sakspapirer. Bildene holder høy standard både i kvalitet og innhold (altså de er gøye og spennende å se på) og supplerer den jevnt over velskrevne teksten i zinen på en ypperlig måte. Siste side dediseres til et godt, gammeldags oppfordrende slagord som seg hør og bør og jeg merker at jeg allerede gleder meg til nr.2 der jeg håper på mer fra Stavanger/Sandnes, enda mer personlige betraktninger fra Krokedal, hans allierte og intervjuobjektene og enda flere flotte fotografier.

Kommenter i forumet

Youth of Today i Oslo

Redaksjonen — Mon, 28 Mar 2011 22:18:06 +0000

Tekst: Cato, Bilder: Ane PMA

Youth of Today

Torsdag og fredag forrige uke var det duket for årets happening i Oslo. Youth Of Today var tilbake i landet, 22 år etter sist gang, og det var ingen som ville gå glipp av dette. På plakaten sto også For Pete’s Sake, et Sportswear for 2011. I tillegg hadde hver kveld hver sin oppvarmer, torsdag det nye OCHC-bandet Giant, mens svenske Hårda Tider var fredagens bidrag. Det er unødvendig å si veldig mye om dette, alle er enige om at dette var magisk. I følge Ray Cappo sjøl låter de bedre nå enn i 1989, og hva vet vel jeg? Å være mye bedre enn det de viste nå skal ihvertfall la seg godt gjøre. Stor stas var det også å se Peter Amdam & Co i toppform. De utviste en enorm glede ved å være tilbake, og det skinte klart gjennom at de synes hardcore er morsommere enn både kunstkritikk og hippe og trendye magasiner.

Giant er nyeste tilskudd i Oslos hardcorescene, med godt kjente fjes fra miljøet. Om det betyr noe som helst har jeg troa på dette bandet, og en bedre anledning til å gjøre sin førstegig kan man vel nesten ikke drømme om. Å debutere med å spille Project X’ Straight Edge Revenge med sjølveste John Porcelly på vokal er intet mindre enn legendarisk.

Hårda Tider ledet fredag an den svenske delegasjonen som kom relativt mannsterke med egen buss. De søtti (?) svenskene var igang, og kvelden var igang.

Hårda Tider

På fredag var jeg dessuten så heldig å få noen ord med Ray Cappo. Et kort møte på ti minutter i forkant av konserten resulterte i et lite intervju som følger under. På engelsk, for moro skyld. Here it goes!

800grader: Thanks for doing this interview, and thanks for an amazing show last night!

Ray Cappo: Thank you, it was awesome.

800grader: Are you ready for another one tonight?

Ray Cappo: Yeah, we are! A bunch of cool dudes from Sweden has arrived, old friends of ours. Lots of friends from Oslo as well, and that’s what’s so cool about this. We have met so many cool people over the years that we have connected with. So tonight will be a great night!

800grader: There have been pretty big expectations here in Oslo regarding this gig. Have you felt the atmosphere after arriving here?

Ray Cappo: Definitely! We’re actually not doing a tour, we have only been playing in Russia and here. And it was the same, you could feel the anticipations in the crowd. And we hope we do not let anyone down.

800grader: After 22 years the legends are finally back. Do you realize that you’re actually legends to these people, to us?

Ray Cappo: Haha, I’ve never thought about it in that way. But I guess, if I think about when I was a kid, going to shows. Those bands changed my life, and Youth Of Today have probably had that same role to others.

Youth of Today

800grader: Do you remember the last time you were here? It’s been a while…

Ray Cappo: You know, on that tour we did 62 shows in 60 days. But I do remember some. I remember the band Life… But How To Live It, and I remember the club. But probably not much more than that, haha!

800grader: What’s different now from 22 years ago?

Ray Cappo: First of all there was no straight edge scene back then, much more a free-for-all punk rock scene. There were no fans, we had to go in there and win people over, just by brute force, you know what I mean? Every night was a little adventurous, and I think that out of all those 62 shows, there were maybe five where we had fans. But most of all there were just punks, getting drunk and getting beers whipped at us.

800grader: And that happened last night as well!

Ray Cappo: Hahaha! Actually, Peter came up to me afterwards and said: “Man, no one threw that beer on you. It was a mistake. A friend of mine who loves you a lot did something with his body and the beer slipped and hit you. It was all a mistake.” But it felt like he had practiced, because it hit me perfect, all over my head, chest and shoulders. I was totally covered in it.

800grader: Did you take it as cool as it seemed, or were you mad inside?

Ray Cappo: Truthfully, I was in such a good mood, I wasn’t angry. But I thought, “you know, I should say something.” I’m older now, and that type of edge has worn out, I think. I’m not such an angry guy.

Youth of Today

800grader: How is it like to travel the world with these songs today? Do you still feel the same commitment to the songs and the lyrics as you did when you wrote them?

Ray Cappo: You saw last night. With a band like Youth Of Today, there are two ways to play the songs. Either you live them, or you do a performance. We live this, we have these memories. A truthfully think there is more import for a 16 year old to see us now than back then. To see us up there, 45 years old and still straight. I live a clean life, and it has been years of doing that stuff. It’s a testament of clean living and positive thinking. And you can do that when you’re 16 years old, but when you’re my age you have to do that. When you’re 45, either you’re straight edge or you’re a loser. That being said, when I say straight edge I mean reasonably amount of control. You can do whatever you want to your body when you’re 16-17, and your body forgives you, but when you’re 45, or even 35 or 25, it doesn’t. Then you have to make a change. And either you’re forced to do it or you choose to do it. You choose because you’re intelligent, or you’re forced to do it by nature.

800grader: To go back to your beginning: Which bands inspired you to get into hardcore?

Ray Cappo: I was inspired by NYHC-bands back then, which was Cause For Alarm, Agnostic Front, Kraut. But I think 7 Seconds was the band that inspired me most. Inspired me the most lyrically. They touched my heart the most.

800grader: Do you still have any contact with the guys from back then?

Ray Cappo: Not so much. Ever since Youth Of Today got big, I became more of a peer than a fan. We have mutually respect and all that, and I will always love them because they gave me so much. But I don’t really see them that much, and I don’t hang out with the hardcore scene, I don’t listen to hardcore music.

800grader: You playing with For Pete’s Sake feels so natural, hence you’re both hardcore legends. For Pete’s Sake, or Sportswear here in Norway, and you in the States, and pretty much rest of the world. What’s your relationship with those guys?

For Pete's Sake

Ray Cappo: Those guys are supercool. Arne, Espen, Peter. They recorded their record with me in New York, and I see us as friends. It’s great to play here, at their home, with them. When we see them again now, it’s like no time has passed.

800grader: That’s all I had! Thank you so much, and good luck with tonight’s show.

Ray Cappo: All right, no problem, and thank you!

Fleire bileter finn dykk på bloggen hjå Ane PMA, medan kommentarar tek me i forumet

Dropkick Murphys – Going Out In Style

Redaksjonen — Mon, 07 Mar 2011 17:03:21 +0000

Tekst: Cato

Ny skive med ”irske” Dropkick Murphys. Det betyr at man vet hva man får, og det eneste usikkerhetsmomentet er egentlig hvor interessant det vil være. Her får man dugelige doser med sekkepipe, fløyte, banjo, trekkspill, gjengvokal og trommer i marsjtakt. Annahver låt sånn cirka er en ballade med akustiske stålstrenger. Kjappe ballader, riktignok, med allsangrefrenger om whisky, arbeiderklasse og mer eller mindre god stemning.

Sånn i utgangspunktet har jeg aldri vært stor fan av bandet. Flere usedvanlig fengende låter, men albumformatet har på mange måter alltid vært litt for stort for dem, i form av at de ikke klarer å fylle det opp med nok gode låter. Når det er sagt tror jeg det kan være ganske så moro på en Dropkick Murphys-konsert, ikke minst i Boston på St. Patrick’s Day, som nok ville vært bortimot fantastisk.

Going Out In Style er nesten akkurat det jeg forventa av et Dropkick Murphys-album i 2011, og som fan vil man nok bli godt fornøyd med deres siste verk. For meg, derimot, blir det hele litt for mye Dropkick Murphys, hvis det gir noen som helst mening.

For å forklare: Jeg mener at de lager låter etter den samme malen hver gang, og at det ganske fort blir uinteressant. Nå er det selvfølgelig band og artister som blir ved sin lest hele karrieren gjennom og fortsatt evner å forbli interessante (men kanskje kun for fansen?), som for eksempel Bad Religion eller Ramones for å nevne to. Har man funnet stilen så har man funnet stilen, liksom. Men i Dropkick Murphys tilfelle funker det ikke lenger. Oppbygningen av låtene blir for forutsigbar, temaene for oppbrukte og sekkepipa litt for enerverende. Gjengvokal på hvert eneste refreng, og tilogmed annahvert vers blir litt i overkant.

Bidragene på The Departed-soundtracket ga Dropkick Murphys et slags mainstream gjennombrudd. Og i den filmen funka det veldig bra, og var både stilmessig og budskapsmessig helt korrekt i Scorseses mafiafilm. Mon tro om de klarer å seile videre på den bølgen, eller om de med denne plata er tilbake som et semistort punkband som egner seg best på fest. Tegnene på det første er absolutt tilstede, med konsert i Oslo Spektrum istedet for Rockefeller/Sentrum Scene. Dessverre er det et faktum at deres økende popularitet ikke kommer fra økt kvalitet på musikken, men rett og slett bare en smart plassering av noen gode låter i en bra film.

Selv om denne plata ikke er ”all that,” får man likevel lyst til å gynge i takt med gutta på pøbben og skåle med Guinessen til låter som fjerdesporet Cruel. Teksten på Sunday Hardcore Matinee er nesten verdt plateprisen i seg sjøl, hardcore i gamledager fortjener all den hyllesten den kan få. Jammen er ikke The Boss med her også, på en låt fra 1913(!), nestsistesporet Peg ’O My Heart.

Jeg driver nå og trekker fram gode enkeltlåter. Men da er vi igjen tilbake på hovedankepuntet mitt mot plata, eller bandet for den saks skyld: Gode enkeltlåter, men kjeeeeeedelig i lengden. Jeg sier som det gamle ordsproget: Noen nevnt, resten glemt!

Uenig? Ta det ut i forumet, via denne nettlenken

Bad Religion – En slags oppsummering

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 19:35:45 +0000

Torsdag 22 juli står Bad Religion på scena på Rockefeller i Oslo. Det blir første gang jeg (Cato) ser dem live, og det er jo i grunnen litt pinlig, men det har bare aldri passet seg slik at jeg har fått sett dem. Derfor gleder jeg meg også noe avsindig. Her følger en kort gjennomgang av guttas 30 år lange karriere, med subjektive høydepunkt og nedturer. Det er kun rene studioalbum som er med i denne oppsummeringen, forresten.

Tekst: Cato og Ivel

How Could Hell Be Any Worse (1982):

Cato: Personlig digger jeg den skiva her. Det er kanskje den siste Bad Religion-skiva jeg oppdaga, men den er nok en av mine topp 3-favoritter fra bandet. Mye råere enn de andre skivene, og det er vel her de er nærmest hardcore i sounden. Ikke så mange hits som på senere skiver, men jeg syns helheten er sterk og de røffe kantene gir denne skiva en edge overfor mange av de andre. På denne skiva får vi vel det første innslaget fra Circle Jerks’ Greg Hetson også, på gitar på Part III, sjøl om han ikke skulle bli en del av bandet før i to år senere.

De er fryktelig unge på denne skiva her, det er bare å se på bildene i coveret, og man merker på tekstene at de er like sinte som senere i karrieren, men kanskje ikke like ”smarte.” Det er først senere Graffin får seg doktorgrad, for å si det sånn.

Ivel: For ikke så alt for mange år siden het denne plata 80-85, og var da som nå en samling av bandets første fullengder, samt EPen Back to the Known og diverse demotjafs. Det var den første Bad Religion skiva jeg kjøpte på CD, og den eneste jeg har kjøpt flere kopier av, da første eksemplaret mitt ble spilt i filler. Med høydepunkter som White Thrash (2nd Generation), Along the Way, Voice of God is Government og den eviggrønne klassikeren Fuck Armageddon… This is Hell er dette en skive som jeg fremdeles koser meg med den dag i dag.

Into the Unknown (1983):

Cato: Her skal jeg ærig innrømme at jeg er blank. Jeg har aldri hørt den, og skiva eksisterer meg bekjent ikke lenger heller, og det er jo utrolig synd. Jeg har sjekka Epitaphs offisielle butikk, Amazon, Ebay, Platekompaniet.no, WiMP, Spotify… Null treff!

Ivel: I motsetning til min kollega kjenner jeg dessverre så alt for godt til denne tragedien av ei skive. Eller, det er vel en overdrivelse, da jeg aldri har orka å høre den ferdig. Bad Religion roter seg bort i et progga, keyboardinfisert hælvete, og det er ingen overraskelse at bandet gjør sitt beste for å late som om skiva ikke finnes. Evt nyskjerrige anbefales å stjele skiva på internett fremfor å betale for et fysisk format, da dette er penger ut av vinduet for alle andre enn nerder og komplettister.

Suffer (1988):

Cato: Etter en albumpause på seks år var Bad Religion endelig tilbake, og det med knallskiva Suffer. Gurewitz hadde vært ute av bandet i noen år for å ta hånd om sine rusproblemer, men var nå tilbake. Hetson var også blitt fullblods medlem. Mer melodiøs enn de tidligere platene, men med flere allsangvennlige hits, som etter hvert ble et av Bad Religions tydeligste egenskaper. Sett på som et av bandets beste plater og inneholder hits som Give You Nothing og tittelsporet. Nok en kandidat til topp 3?

Ivel: Dette er skiva hvor Bad Religion, slik millioner av pønkelarver kjenner dem, begynner å finne formelen. Vokalharmonier som kan få selv en kristen bestemor til å nynne med og et mer melodiøst uttrykk, selv om hardcoren fremdeles ligger i bunn. En evig klassiker, og malen til en tilsynelatende utømmelig kilde av amerikansk tyggispønk.

No Control (1989):

Cato: Skiva som inneholder fantastiske I Want To Conquer the World og frekke You. Bad Religion begynner virkelig å sette soundet sitt, og er i ferd med å skape en ”sjanger” med sin melodiøse og überfengende pønk. Nok en kandidat til topp 3, og det begynner jo å se ut som alle platene deres er en kandidat til nettopp det.

Ivel: Jeg har ikke så mye å legge til. Skiva er bra, men har aldri vært den jeg har hørt mest på. Anxiety, Sanity og før nevnte I Want to Conquer the World er favoritter, sounden er klassisk Bad Religion og coveret er jævlig stygt.

Against the Grain (1990):

Cato: Bad Religion er nå inne i en svært god periode. Alt de tar i ser ut til å bli gull, og Against the Grain er nok en klassiker. For mange er dette det ultimate Bad Religion-albumet, men det har aldri vært min ubetingede favoritt, på tross av lekre låter som 21st Century (Digital Boy). For all del, skiva er dritgod, og egentlig en kandidat for topp 3.
Bad Religion har nå kommet inn i et spor, og platene deler en sound som går igjen i dem alle. Det eneste som gjør den ene plata bedre enn den andre er i mine ører antall hits. På denne skiva er det litt for få som får rockebena mine til å danse skikkelig.

Ivel: Dette er for meg det ultimate Bad Religion albumet. Bra tekster, høy nok hastighet og knallbra låt etter knallbra låt. Et album jeg jevnlig tar frem og koser meg med. Dette var forøvrig et av de to første albumene jeg fikk tak i – en av de store guttene på skaterampa i skogen kopierte denne og Suffer til meg på samme opptakskassett for nesten tjue år siden – og plata som i mine ører best har tålt tidens tann. Obliga-famæ-torisk!

Generator (1992):

Cato: Helt anonym skive for min del. Ikke dårlig, men den peker seg ikke på noen måte ut. Tittellåta er konge, men for få gode, og kanskje enda viktigere, interessante nok låter til at denne legger igjen noe spesielt inntrykk.

Ivel: I hine, hårde dager var dette favoritten min. Cato trekker frem tittellåta, og jeg er enig i at det er høydaren, men faen som jeg digga denne skiva da buksene mine var på størrelse med Luxemburg og håret så grønt at folk kjørte fra nabokommunen for å gi meg juling. Det smerter meg derfor å se at den ikke har holdt seg videre godt. Jeg kjøpte meg aldri CDen, men etter et par gjenhør på Spotify må jeg konkludere med at det er her nedturen begynner, for min del. Treige låter, tidvis banale tekster og en jævlig stygt cover. Nå skal det sies at coverart aldri har vært det Bad Religion har scoret mest poeng for, men Generator tar kaka blandt de tidlige albumene. Så fort jeg får penger til til en Flux-Capacitor skal jeg fare tilbake i tid og gi hvalpe-Ivel et par velretta ørefiker for å ha brukt så mye tid på denne skiva.

Recipe For Hate (1993):

Cato: Nå begynner vi å komme til de albumene som gjorde at jeg oppdaget Bad Religion i første omgang. De har forlatt Bretts egne Epitaph til fordel for Atlantic, og et større apparat rundt bandet gjør dem enda større over hele verden. Denne er riktignok originalt gitt ut på Epitaph, men senere re-utgitt på Atlantic. Her får vi servert en av Bad Religions aller største hits og kanskje bandets mest kjente låt American Jesus. Strålende, rett og slett, og med andre topplåter som Struck A Nerve og Kerosene, i tillegg til tittelsporet, er dette nok en kjempeplate etter et lite hvileskjær på plata før. Ikke like anerkjent av alle, men føkk dem!

Ivel: Jeg er ganske sur på denne plata. Det fordi den inneholder bandets udsikutabelt beste låt, American Jesus, som dessverre er begravet i en jævla gjødselhaug av en plate. Da min kopi var på kassett ble jeg fort vant til å spole tilbake etter at godlåta var ferdig, men den var dyr å høre på walkman.

Stranger Than Fiction (1994):

Cato: Dette er for meg på mange måter den ultimate Bad Religion-plata. Ikke fordi den er den beste, men fordi det var min første. I en periode av livet mitt hvor jeg hørte på Oasis, Take That og Boyzone (kun det første henger fortsatt med meg), var Stranger Than Fiction svært delaktig i å skifte fokus på min musikkinteresse. For første gang hørte jeg på pønk og digga det. Jeg hørte 21st Century (Digital Boy) for første gang, sjøl om den egentlig ble gitt ut allerede på Against the Grain fire år før. Både Incomplete og Infected står den dag i dag igjen som to av mine absolutt favoritter fra dette bandet, og også her er nok mine oppfatninger av skiva større enn ”allmennhetens”. Dette er for øvrig Brett Gurewitz siste skive før han tar en ny pause fra bandet, denne gangen for å fokusere fullt på Epitaph, som er i ferd med å få et gjennombrudd, mye takket være en enorm suksess for The Offspring.

Ivel: For meg var dette en kjærkommen opptur i noe som den gang så ut til å være en karriære på hell. Etter den massive nedturen med Recipe for Hate var det ikke mange som hadde tro på at Bad Religion skulle klare å få harmonihesten tilbake i tet, men dæven plystre, som vi tok feil. Skiva fremstod for meg den gang som et mesterverk innen solbrent skatecore, selv om jeg av en eller annen grunn aldri kjøpte den sjøl. Den var derimot en av få plater de fleste av oss kunne enes om på fest, selv om denne plata inneholder feil versjon av 21st Century (Digital Boy.)

Gray Race (1996):

Cato: Gray Race har av en eller annen grunn alltid vært min favoritt Bad Religion-skive. Hvorfor? Aner ikke! Ikke har den like åpenbare hits som mange av de andre skivene, ja, den har egentlig ikke like mange gode enkeltlåter som albumene mellom 88 og 94. Det må være helheten, albumet, som gjør at jeg alltid har satt det så høyt. Det er og blir min favoritt, sjøl når jeg tar på mitt kritiske øre for å finne feil på det. Nå har den jo selvfølgelig både Punk Rock Song, Drunk Sincerity og Come Join Us da, i tillegg til flotte Cease til slutt. Kanskje enkeltlåtene oser klasse likevel?

Ivel: Med Gray Race tok jeg farvel med Bad Religion. Det er ikke nødvendigvis bandets feil, da løpetid, Oi! og Magnum-pils ble viktigere for meg enn rullebrett og melodiøs cali-pønk. Plata er en av de mest diskuterte skivene jeg nesten ikke har hørt, og selv om jeg i ettertid kan innse at jeg var i overkant streng finner jeg liten glede i å høre på plata nå. Både låter og produksjon er glættere og safere enn før, noe som fort blr et problem for et band med såpass mye harmonier og melodier. Det skal ikke mye til før de sjarmerende skarpe kantene er slipt bort.

No Substance (1998), The New America (2000), The Process of Belief (2002), The Empire Strikes First (2004), New Maps of Hell (2007):

Cato: Det som derimot er sikkert er at de siste fem platene til Bad Religion ikke har holdt like høy klasse som de andre. Kanskje med unntak av The Process of Belief som jeg verdsetter ganske høyt. Da er de tilbake på Epitaph, og skiva er ganske mye tyngre enn de har vært på en stund. Brett Gurewitz er tilbake og det merkes! Bad Religion er best med de originalmedlemmene inntakt, det er det ingen tvil om. Ekstra gledelig er det jo da også at den store Brian Baker fra Minor Threat fikk fortsette i bandet, sjøl om mannen han erstattet i 1994 var tilbake i manesjen. Denne plata har også solide enkeltlåter som Supersonic og Epiphany.

Og misforstå meg rett, de andre platene er ikke veldig dårlige de heller, Bad Religion er tross alt en fantastisk band. De gir meg bare ikke noe særlig, og når som sagt ikke opp til de tidligere platene. Man kanskje si at de er et offer for den høye kvaliteten på resten av katalogen, og at de ville bli husket som enda bedre uten å måtte bli sammenlignet med en lang rekke med klassikere. Det er meget mulig. Og de er heller ikke så dårlige at jeg ikke sitter med skyhøye forventninger til den nye plata som etter sigende skal dukke opp i desember.

Ivel: Disse platene kjenner jeg kun via tilfeldig eksponering. Det som en gang var et favorittband var for meg nå redusert til en glætt produskjonsenhet som med gjevne mellomrom pumpet ut en og annen kvasi-hit som fikk akkurat nok eksponering til at jeg kunne sitte på pøbben og klage over undommens dårlige smak og ukritiske aksept av kommersialiseringa av pønk-rock-slik-jeg-kjenner-det.

Jeg så dem live for første gang i ’98, på No Substance turneen, og mener å erindre at det var en heller skuffende affære. Det bør taes med i fortellinga at jeg hadde mer eller mindre bestemt meg for å hate konserten før jeg dro fra vorspielet, noe som ikke ble hjulpet av at bandet konsentrerte seg om å spille låter fra skiver jeg hadde hørt lite på. De spilte dog en og annen klassiker, og selv om formen var noe i overkant kan jeg huske det gikk ilinger opp og ned ryggraden da de dro i gang Fuck Armageddon… mot slutten av settet.

Så nå skal jeg, tolv år senere, se bandet igjen. Og jeg må innrømme at jeg gleder meg. De gamle platene er fortsatt best, men det finnes en og annen potensiell klassiker gjemt blandt gråsteinen som har blitt oss presentert i løpet av den siste halvdelen av bandets livsløp. Jeg våger å håpe på at setlista for morgendagen er såpass oppsummerende at jeg får oppleve “mine” låter live, og det skader nok ikke at jeg denne gangen går på Rockefeller både edru og forholdsvis fordomsfri.

Det er naturlig å stille seg spørsmålet om hvorvidt Bad Religion er blitt dårligere med årene, eller om endringene kun skyldes modning og tilgang på bedre utstyr. Det er ganske unødvendig å spille inn den samme skiva om og om igjen i tredve år, selv om onde tunger vil påstå at det er nettopp dette Bad Religion har gjort.
Det slår meg at Bad Religion er et band for generasjoner. De er også en meget viktig inngangsportal til pønkrock for oss som er født etter Trygve Mathiesen. Da det skiller noen år mellom Cato og meg er det bare naturlig at vi har forskjellige syn på hvilke som er de beste skivene. Mitt Bad Religion er nemlig ikke det samme som andres, selv om jeg til stadighet vil påstå at alle som ikke er enige med meg tar feil.

Cato’s topp tre:
1. Gray Race
2. Suffer
3. How Could Hell Be Any Worse?

Ivel’s topp tre:
1: Against the Grain
2: 80-85
3: Suffer

Fortsett samtalen i forumet

Blood Command – Hovefestivalen 2010

Redaksjonen — Wed, 21 Jul 2010 10:55:26 +0000

Ja, jeg vet jeg sa jeg ikke skulle gi Blood Command mer oppmerksomhet på denne sida. Men jeg juger. Hele tida. Så derfor blir det en omtale av gig’en. Men jeg skal gjøre den passe kort. Skiva deres er ræva, og sånn er det, men live var det ganske så bra.

Tekst: Cato

Festivalstemme på vokalisten, og da blir plutselig stemmen hennes litt mer pønka, så det trakk opp. I en livesammenheng får også låtene røffere kanter og høres råere ut, og blir derfor ikke gørrkjedelige slik de er på plate. De to fengende refrengene er fortsatt der, mens alt det andre blir litt bedre. Det var faktisk litt ålreit å se dem, tross en slapp festivalkropp med synlige merker av både sol, stein og pønkekonserter. En god start på dagen.

Som den røveren jeg er, klarte jeg også å karre til meg en liten prat med bandet i etterkant. Etter Yngves mildt sagt tøysete utsagn i et intervju på groove.no var jeg interessert i å høre hva faen han prata om. Han fikk moderert det litt og fikk tydeligere fram hva han mente. Sånn cirka ordrett: “Det er band i Norge som spiller hardcore. Men det er ingen som er hardcore. Ikke slik som det skal være, slik Minor Threat og Black Flag var. Hardcore handler om å gjøre din greie, ikke tråkke i samme sti som alle andre. Det er problemet med banda i Norge, og det jeg mente da jeg sa det. Men moro at det ble litt temperatur da, og dere bet kjapt på.”

Forsåvidt greit, men jeg er fortsatt litt uenig i det han sier. Hyggelig prat, dog. Stay tuned for mer omtale av Blood Command. Eller ikke.

[Red anm: Denne saken burde ærlig talt ha blitt lagt ut sammen med resten av Hovedekninga vår, men den falt mellom sprekkene. Synes allikevel den fortjener dagens lys, som et svar på samtalen på forumet som intervjuet på Groove førte til. Jeg dreit forøvrig i å fotografere denne konserten, da iskrem og onkelrolle fristet mer enn slapp radiorock i solsteika.]

Walter Schreifels – An Open Letter to the Scene

Redaksjonen — Mon, 05 Jul 2010 00:01:43 +0000

Tekst: Cato

Bare så det er sagt med én gang: Jeg er fryktelig inhabil når det kommer til denne skiva. Jeg hadde vel knapt sagt noe stygt om den om jeg hadde fått betalt for det. Walter Schreifels er en helt, og da blir solodebuten hans en klassiker, end of discussion. An Open Letter to the Scene har jeg egentlig venta på altfor lenge. Sjøl om den ikke akkurat er en Chinese Democracy har den i hvert fall vært lovet en god stund. Det var nesten så jeg ikke trodde den ville komme. Men nå er den altså her, og er selvfølgelig verket til et geni. Den som venter på noe godt…

Walter Schreifels trenger nok ingen introduksjon i dette forumet, men om noen skulle lure er dette altså gitaristen i Gorilla Biscuits, Youth Of Today, Project X og CIV, og frontmann i Quicksand og Rival Schools. Han har drevet med dette soloprosjektet i noen år nå, og har gått fra å være helt alene med kassegitaren til å ha et helt band i ryggen (som inkluderer Arthur fra GB på bass). Jeg har sett ham i begge forkledninger, helakustisk alene på John Dee i 2007 og med bandet i New York sommeren 2009. Mange av de samme sangene ble spilt begge gangene, og flere av dem er å finne på plata, og de kledde begge draktene like godt. Rett og slett to fantastiske opplevelser!

Men over til albumet: Dette er singer/songwriter, ikke punk eller hardcore (men mannen er så punk at det forsvarer å havne på denne sida; Det han har vært med og gjort for scena fra andre halvdel av åttitallet og utover på nittitallet, og også 2000-tallet med Rival Schools, kan umulig overvurderes). An Open Letter to the Scene starter med en vuggesang til ære for Loves Arthur Lee. Den var også å finne på demoen han ga ut i forbindelse med konserten her i Oslo, og er en strålende start. Albumet har en god blanding av rolige og mer up-tempo låter, og de har en fin tendens til å glede meg like mye. Noe som er veldig tilfredsstillende med Walters låter er at de inneholder så gode/fine/triste historier. Det er i det store og det hele poenget med sjangeren singer/songwriter slik jeg ser det, men det er altfor mange som opererer innenfor det begrepet som ikke har noe å komme med når det kommer til historiefortelling. Ikke vår mann, for hvem kan ikke bli rørt av hyllesten til Raybeez på avslutningssporet Open Letter to the Scene, humre enig med på Ballad of Lil’ Kim eller kjenne seg igjen i dilemmaet ”finne-seg-sjæl/ikke-såre-noen-man-bryr-seg-om” i Wild Pandas?

Frank Turner fra Million Dead, og som er i ferd med å gjøre et lite gjennombrudd i hvert fall i England, er en det er fristende å sammenligne Walter med. Begge har punk-bakgrunn, og begge har godt over til roligere musikk på sine eldre dager (Turner er riktignok bare i 20-åra). En annen er langt mer berømte Jesse Malin, men han syns jeg liksom aldri har fått det helt til, slik som disse to, sjøl om enkeltlåter er fantastiske og sisteskiva er ganske god.

Men nok snakk om andre, dette handler om Walter, og vil egentlig bare avslutte med at plata er bra, sjøl om dere ikke tror meg. I tillegg til en cover av Agnostic Fronts Sucker City er det også en CIV-låt med her: Don’t Got To Prove It, men den har Walter sjøl skrevet for CIV. Takk for meg!

Kommentèr anmeldelsen i forumet

Blood Command – Ghost Clocks

Redaksjonen — Sun, 04 Jul 2010 23:29:08 +0000

Tekst: Cato

I utgangspunktet er jeg svært positiv til Blood Command. Låta som har snurra på radioen, Party All The Way To The Hospital, har et av årets (fjorårets er kanskje mer korrekt?) aller mest fengende refrenger, de har turnert knallhardt, og har rykte på seg å være solide live. Dessverre må jeg si at jeg er veldig skuffa. Skuffa over bandet, skuffa over hypen, og skuffa over Fysisk Format som for en gang skyld besudler katalogen sin ved å gi ut dette. For meg blir dette en suppe kokt sammen av små doser Surferosa og Franz Ferdinand og en hel masse Rumble In Rhodos. Det er veldig, veldig kjedelig.

I rettferdighetens navn skal det sies at refrenget på nevnte låt trekker opp, sammen med refrenget på Five Inches Of A Car Accident. Men jevnt over er det uinteressant, glatt og altfor gjennomsnittelig. Jeg sliter med å forstå hvordan de kan ha bli hauset opp slik de har blitt, og i små usikre øyeblikk er jeg bekymra for at det er jeg som ikke har forstått noe her. Men såpass sikker har jeg blitt på meg sjøl og min egen smak at jeg fort avfeier det som grunnløs paranoia. Ghost Clocks er og blir en dårlig plate. Det kan verken fargerike presseskriv fra Fysisk Format eller eventuelle rosende ord fra dagspressen forandre på.

Dette er nærmest Rumble In Rhodos, bare med en kvinnelig vokalist. Jeg har aldri likt dem noe særlig, uansett hvor mye jeg har prøvd, og jeg klarer ikke omtale dem som hardcore og/eller punk, ei heller da Blood Command. Men tilbake til vokalisten. Hun er av flere nevnt som ”den nye” Lise Karlsnes, og det skal de i hvert fall ha: Hu er mye bedre, kulere og råere enn Lise Karlsnes. Uten at det trenger å si så mye.

Dette kan godt være det for eksempel P3 eller Dagbladet vil fronte som norsk hardcore anno 2010, men personlig finner jeg dette intet mer enn pruppstusslig. Det er så mange gode band som fronter hardcore-scena i Norge for tida, at vi trenger ikke dårlige band som dette. Et medium minus fengende popband har ingenting med hardcore å gjøre etter min mening, ei heller på et punk- og hardcore-nettsted. Anmeldt skiva deres har jeg gjort likevel. Men jeg sverger på tro og ære at jeg ikke kommer til å omtale deres neste med et eneste ord. Med mindre den er punk da. Og bra.

Ute på Fysisk Format 18. mai.

Kommentèr platemeldinga på forumet

Evolve – Evolve 7”

Redaksjonen — Sun, 04 Jul 2010 23:18:39 +0000

Tekst: Cato

Et band som Evolve er akkurat det hardcorescena i Oslo, eller Norge for den saks skyld, trenger. Unge, energiske og med en klar identitet. De er Straight Edge og de spiller klassisk youth crew-hardcore, med tydelige referanser, men samtidig med en egenart som gjør de til noe mer enn et nytt retroband i den snart overfulle sekken. Jeg har hatt gleden av å ”følge” de fra da de var omtrent helt ferske til de nå har gitt ut sin første plate, og det er et band som har hatt en massiv utvikling. Der de før var en gjeng uferdige unggutter, riktignok med sin hardcorehistorie godt innarbeida, men med mer mulig potensial enn faktiske ferdigheter i mine ører (bortsett fra vokalisten, som imponerte meg stort fra første sekund), har de nå blitt et band. Et bra band som tar opp den stolte tradisjonen til Oslo Straight Edge hardcore. Et lite problem i så måte er da at de ikke er fra Oslo, men fra Maura. Men shit au!

Denne 7” består av fem låter. Den er gjort unna relativt kjapt, og jeg blir etter hver runde i spilleren sittende igjen med den deilige friskheten i øra kun hardcore kan framskaffe. Hvis jeg skal finne et ankepunkt mot plata vil nok det være at den kanskje har litt for lite særpreg i så måte at den ikke bringer veldig mye nytt til bordet. Nå er riktignok mye av moroa og fascinasjonen med hardcore det at banda ikke er redde for å låne, kopiere eller stjele fra andre. Hos mange folk der ute står originalitet i pole position som faktor for om musikken er bra eller dårlig, et standpunkt jeg ikke nødvendigvis stiller meg støttende bak. Om musikken gjøres med en entusiasme og energi, så driter jeg rett og slett i om jeg har hørt noe lignende før.

Bandet Evolve høres ut som på denne skiva er Gorilla Biscuits. Noe innmari også, og som jeg har skrevet er det nok flere som kan bruke dette mot bandet, dog kanskje ikke her inne. Trøkket og følelsene de legger ned er derimot upåklagelig, og er ikke det uansett det aller viktigste?

Kommentèr anmeldelsen i forumet