Oppslutning – s/t LP

Redaksjonen — Tue, 27 Apr 2010 17:33:05 +0000

Tekst: D. Bratteteig

Jeg har hatt litt skrivesperre i det siste, noe som ikke har blitt bedre av at jeg endelig har fått somla meg til å se på Battlestar Galactica. Denne noe mundane beretningen kan virke irrelevant, men bær med meg og dere vil se at det sylter seg. Battlestar Galactica er en serie jeg har utsatt å se i nærmere et halvt år snart, ikke fordi serien er spesielt dårlig, men fordi den rett og slett ikke er like bra som f.eks. Lost eller Mad Men. Og her kommer Oppslutning inn i bildet. Med andre ord, bandet er langt fra essensielt.

Av alle råtne kjellerband gjennom norsk pønks fjørti år, hvorfor velger man å gi ut akkurat denne skiva? Er det en hellig gral av tapt musikalsk genialitet? Med mindre den voksende tumøren lokalisert i hjernens senter for oppfattning av lyd plutselig har bestemt seg for å forvrenge all musikk til en grøt uten rytme, må svaret på spørsmålet være negativt. I det jeg hadde hørt gjennom skiva tenkte jeg med meg selv at: «Det er hvertfall ikke jævligere enn Anaconda», for rett etterpå å oppdage at ett av bandmedlemmene hadde fortid i selvsamme band! Rent kvalitetetsmessig ligger ikke Oppslutning mer enn en sjutommer unna. Så vidt jeg har forstått var Oppslutning landets første Oi! Band, men det høres ut som et generisk kjellerpønkband som like gjerne kunne vært anno 1999, som 1980.

På tross av mine krasse kommentarer, så skal det sies at denne skiva har litt sjarm. Det at dette er spilt inn på tidlig åttitall, gjør at jeg kanskje er mer tilbøylig til å slenge den på en annen gang, om ikke annet enn som en kuriositet. Gitaren på inspillingen har den fantastiske lyden som bare band før 1985 klarte å få til, altså litt tynn og vass. Tenk Peggio Punxs «Scemo», eller Angsts (San Fransisco) «Busy Worker Bee». Oppslutning er ikke helt ulikt de låtene hva kommer til lydbilde, men om det er Oi! de spiller er jeg mer usikker på, uansett intensjoner.
Hva tekster angår er jeg blank, ettersom dialekten ikke gir meg stort, og innpakningen kun har låttitler å tilby i denne sammenheng.

Innpakningen i seg selv er heller ikke mye å skryte av, et knippe fanzineutklipp som heller burde vært slengt med i et fetere innlegg enn en som bare gir en kort bandbiografi. Allikevel, utklippene er artige nok, da mesteparten handler om Oi! og rasistkontroverser. Jeg vil anbefale den skiva til hardbarka samlere av norsk pønk, og andre folk med grunker tytende ut av buksebeina. Utgiveren har tydeligvis tenkt noe av det samme, da denne plata er begrenset til trehundre eksemplarer.

Når det er sagt: Det er en skandale at c-band som Oppslutning får gjenutgivelsebehandlingen, mens Stengte Dørers «Sangen om vår vidunderlige verden» ikke har vært i opplag på over 20 år. Plateselskaper, anse dere selv som advart.

Stavanger-Mandal International Records 2010

Kommentèr platemeldinga i forumet

AiB: Rest of My Life – Transition

Ivel — Tue, 09 Mar 2010 15:25:46 +0000

Rest of My Life – Transition

Tekst: Mats Mikkel Evensen (hentet fra arkivet til All in Black)

To år etter bandets debutplate, fremstår ”Transition” som en slags gjenfødelse for Rest of My Life. Med tre nye medlemmer, cello, og en fokus på melodi fremfor skrik og skrål, er bandet klare for for platespilleren til både deg og hvermann. Å plassere bandet sitt i båsen merket “emocore”, er en risikabel handling. Høyt elsket, dypt hatet, ofte misforstått og sterkt omdiskutert; vi har definitvt å gjøre med en belastet sjanger. Jeg har ikke til hensikt å skrive noe essay over emnet, ei heller å nedtegne noe kart over dette uoversiktelige musikalske terrenget; der det strekker seg fra sukkersøte listepopsumper befolket av rare dverger med digre tatoveringer og svart eyeliner, til høye, mystiske indietopper svøpt i hvit gitarstøy, kryptiske tekster, og unge menn som skriker seg hese over å ha blitt kastet ut i en verden verken de eller noen rundt dem forstår.

Rest of My Life har valgt å bosette seg et sted mellom disse ytterpunktene, og som den ferske EP’n ”Transition” beviser, er det et fruktbart terrreng. Med en finger plantet i indieland har musikken har mye til felles med mer ”voksne” emoband som Appleseed Cast og Sunny Day Real Estate, og skiva hadde ikke vært malplassert i backkatalogen til labeler som Deep Elm eller Doghouse. Samtidig er dette både catchy og (til tider) upbeat nok til å tilfredsstille fans av mer poppa bedrifter. Og det tror jeg Rest of My Life kommer til å score på. Transition” er en smakfull liten sak, uklanderlig innpakket i svart, lekker artwork, og med fem sterke og varierte låter. EP’n føles nesten som et lite album, der det går fra et svært gripende og catchy åpningsspor i ”My Limbs Are Your Trampoline”, til hardere skyts i låter som for eksempel ”One Less Pirouette, Let’s Talk Physics”. Gutta har til og med skrevet et par smellvakre
elektriske-klimpre-ballader. Bandet har en vokalist i Anders Kojen som definitivt når de obligatoriske høye tonene, men som heldigvis sjelden blir masete eller sutrete. Engelskuttalen sitter stort sett som et skudd. Rytmeseksjonen er imponerende presis, og tross et åpenbart talent, unngår den å spille seg bort for å gjøre et nummer ut av seg. Musikken er vever, samtidig som den sparker hardt fra, og dette takler herrene Elling Snøfugl og Erik Lånke Solbu på henholdsvis trommer og bass ypperlig. Bandets to gitarer spankulerer fra punk-øs til indieklimpring, men med en imponerende evne til å skape nytt liv av gamle toner. Og toppen av kransekaka: en utrolig vellykket strykerseksjon som sniker seg på deg bakfra; ikke som et påtrengende og pompøst symfoniorkester, men med enkle arrangement som utfyller de andre instrumentene og gjør det hele enda mer tiltalende.

Rest of My Life er et norsk emoband av internasjonalt format, som har gjort det meste riktig på denne utgivelsen. De fortjener å bli hørt!

Diskutèr All in Black i forumet.

800Grader.com » pønkehistorie

Oppslutning – s/t LP

AiB: Rest of My Life – Transition