800Grader.com » VFHC

Knuste Ruter – Gjennom Veggene CD

Redaksjonen — Thu, 29 Apr 2010 14:58:36 +0000

Tekst: D. Bratteteig

Knuste Ruter bør være kjent for de fleste med litt kjennskap til ny norsk hardcore. Det bør da ikke være helt ukjent at bandet spiller den melodiøse norske varianten av sjangeren. Ved første ørekast tvinger det seg fram et spørsmål om sjanger og originalitet. Kan man uten videre klassifisere Knuste Ruter som et retro-åttitallsband? Vel, bandet henter elementer fra norsk hardcore mellom 87-93, en såkalt gullalder for sjangeren. Men eksisterer norsk hardcore kun innenfor denne smale tidsrammen? Dette er en absurd tanke. For eksempel, om en velger å se på en annen sjanger, la oss si power-violence for moro skyld, vil man se at et slikt logisk mønster ikke henger sammen. Selv om denne sjangeren er et produkt av nittiåra, finnes det altfor mange power-violenceband den dag i dag, men ingen anklager dem for å være retro-nittitalls. På samme vis kan en se Knuste Ruters forhold til norsk hardcore. Bandet følger en lengre tradisjon, og er ikke i så måte noen blåkopi av sjangerens ulike elementer. I så måte må man si at et norsk band som spiller «amerikansk» hardcore er mindre originalt, ettersom det er en sjanger som utøves av flerfoldige horder. Nei, takke seg til den norske tradisjonen.

Og for en tradisjon. Knuste Ruter er et overflødighetshorn av det beste innen sjangeren. Stengte Dørers fantastiske allsangvennelighet, So Much Hates bistre vokal og Life… But How to Live it‘s særegne evne til å smi låter, samtidig som det ikke fullt så nye milleniumet har satt tydelige spor i lydbildet. Alt dette er på Gjennom Veggene. Gitarmelodiene er faktisk noe av det beste jeg har hørt av melodisk hardcore, uansett undersjanger, på flere år. Men Knuste Ruter er absolutt en helhetspakke. Dette er et særdeles samspilt ensemble, og det er kanskje ikke så relevant å snakke om de individuelle utøverenes prestasjoner. Når det er sagt så er det sider ved dette samspillet som tidvis er på høyde med beste innen norsk rock. Vokal og annevokal er i perfekt harmoni med instrumentene, og gitarlicks og soloer er varierte med inspirasjoner fra mange ikke-pønkrelaterte sjangre.

På sitt beste, som for eksempel på låta «Far Vel Videre», lokker bandet fram sentimentale følelser, og hos denne anmelderen, tårer i øyekroken. Dette er et stort kompliment fra undertegnede side. Spesielt annenvokalen på dette sporet er glimrende, akkurat passe nivå nok i miksingen til at det verken føles påtrengende eller umotivert. Sammen med en introspekitv tekst, skrevet av Stengte Dørers Hasse Brinck, er dette skivas desidert sterkeste spor. Selv om norske tekster ofte kan være en smule kleint i rocketekster (det er tross alt 22 år siden 1985), er dette stort sett en av Knuste Ruters styrker. Kjetil B. Mikkelsen har ved flere anledninger bevist at han behersker et vidt spekter av følelser og evne til å utrykke seg poetisk så vel som politisk på engelsk, men låter som «Nervene» og «Drømmeland» er begge solide norske tekster, helt på høyde med legendariske tekster som for eksempel «Ingen Fattige, Ingen Rike» av Kafka Prosess. Det er da uendlig trist at åpningssporet, hvis lyriske innhold har gitt navn på skiva, er et heller flaut og opstykket forsøk på å skrive tekst på norsk. Spesielt linjene som inneholder «gjennom veggene» er kleine, preget av lite motiverte repetisjoner, samt et tidsbegrenset subkulturelt uttrykk på tampen av låta. Men alt kan ikke reflektere briljanse, lik en naglebefengt krøstevest i en solfylt park.

Omslaget på skiva er noe intetsigende, og det er mulig at albumet kan drukne litt en distroboks. For øvrig skal Fysisk Format ha kudos for å gjøre Var det bare en løgn EP‘en tilgjenglig for de uten vinylspiller. Knuste Ruter er et band som absolutt ikke burde gi seg meg det første. Ikke fordi de er det desidert beste bandet i verden, men fordi de med Gjennom Veggene har vist det norske hardcoremiljøet at det er mulig å lage hardtslående og allikevel melodiøs hardcore. Denne anmelderen håper på flere og enda sterkere utgivelser fra et lovende band.

CD: Fysisk Format, LP: Sjakk Matt. 2010

Slippfest på Blitz natt til 1 mai.

Kommentèr anmeldelsen i forumet

Knuste Ruter – Den eneste ene (Låt)

Redaksjonen — Tue, 27 Apr 2010 17:11:10 +0000

Tekst: Cato, Foto: Ivel

Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal si om den låta her. Det vil si, jeg vet hva jeg skal si, men jeg vet ikke helt hva jeg ønsker å konkludere med. Jeg har jobba med denne, å skrive om den altså, i snart to uker, og jeg klarer ikke helt å bestemme meg. Dette er første smakebit fra deres kommende plate, og i det ene øyeblikket syns jeg den er dritbra, mens i andre øyeblikk kjeder den meg rett og slett. Bandet har aldri vært noen utprega favoritt hos meg, men nå har jeg heller aldri hørt veldig mye på det. Det første som slo meg var at det var med rette. Halvklein tekst i en låt som er lik noe vi har hørt en million ganger før. Men så skjedde det noe. Jeg oppdaga at refrenget sitter som en kule, så jævlig fengende at det nesten kan kalles en hit. På vei til bussen synger jeg med og smiler godt for meg sjøl da soloen kicker inne. Det er klassisk hardcore, men det gjør jo strengt tatt ingenting om det gjøres bra. Eller, soloen er kanskje ikke klassisk hardcore, av den får jeg litt mer moderne vibber, men samma det. Det er hardcore og det fenger.

Det som blir spennende er å høre hvordan dette blir på ei hel skive. Den skal gis ut av Fysisk Format, og bare det gjør jo sitt til at forventningene mine er skyhøye. Blir den dritbra eller blir den kjedelig? Eller plasserer den seg greit midt i mellom? Vil en hel plate med påtattparanoide tekster gi hele greia en flau bris, eller blir det bare sjarmerende? Jeg vet rett og slett ikke hva jeg skal tro, for jeg sitter igjen med en såpass ambivalent følelse etter denne smakebiten at jeg ikke blir enig med meg sjøl. Det som er banna bein er at det blir veldig spennende, og jeg gleder meg. Og jeg håper den vil rocke skiten ut av meg.

Skiva Gjennom Veggene kommer 26. april på Fysisk Format. Releaseparty på Blitz natt til første Mai!

Kommentèr anmeldelsen i forumet

Eskatol – Blodørn CD

Redaksjonen — Tue, 06 Apr 2010 16:21:37 +0000

Tekst: Eirik Arlov

Det er ikke bare i tungt kriminelle miljøer det er problematisk å anmelde venner. Jeg får bare legge alle kortene på bordet og innrømme at jeg er på vennlige termer med en sjettedel av bandet og at det helt sikkert kommer til å farge anmeldelsen min. Underbevisstheten min tar helt sikkert ordet og passer på at slakterkniven ikke hugger for hardt. Samtidig vet jeg jo også at mitt bekjentskap ikke tar det personlig om jeg svinger pisken littegranne. Dette er fordelen med å jobbe med voksne, ærlig folk. De tåler en trøkk. Om bandet leser dette og begynner og svette litt kan jeg raskt roe gemyttene: Jeg liker skiva

Kanskje bandet river seg i hår av ulike lengde når jeg nå kommer med en bastant påstand om at Blodørn har hits? Ordet hits er kanskje ladet, men det er ikke noe bedre måte å beskrive det på. Bevismateriale 1 heter «Eksistensur» som i tillegg til å være et fiffig ordspill også blir en av de beste norske pønklåter skrevet de siste 5 årene. Jeg overdriver ikke når jeg sier at jeg i en periode spilte den minst 5 ganger daglig. En stor del av pønk/hardcore for meg handler om frustrasjon, noe denne låten lett blir et skinnende symbol på. Den er teknisk utfordrende med deilig hylende gitarriff og et ekstremt tempo. Høyest stiger den mot slutten: Vokalist Stian tar tak og roper «Ekistensuuuuuuur» før trommene ramler inn og setter et deilig punktum. Selv om låten bare er litt over 2 minutter lang er den dynamisk som pokker og klarer å gjenta de deiligeste partiene akkurat der du vil ha dem.

Vi må prate instrumentelle ferdigheter, for det er virkelig ikke et sekund som skrangler på Blodørn. Dette er fordelen med å ha røtter i metallen: Spiller du mye metall blir du gjerne uforskammelig tight. Når jeg setter på denne skiva sprer misunnelsen seg raskt i mine blodårer. Ikke bare er trommisen fjellstødig, gitaristene har også tittet ned i At the Gates-posen og dratt frem godsakene. Den melodiske dødsmetallen setter sitt preg, men jeg hører også mye av mine gamle helter Catharsis. Et godt ord å dra frem er stort: Eskatol låter større enn de fleste band aktive i scenen nå for tida. Om det er gitarene eller den fyldige trommelyden er vanskelig å si, produksjonen spiller oss inn. Bandet har vært dyktige/heldige med sin innspilling, jeg finner ingen feil i miks eller individuell instrumentlyd.

Variasjonen i riff med rytmeskifter pauser og flørting med breakdowns, littegranne grind og kjapppønk er det som tilfredsstiller meg mest. Du kjeder deg virkelig ikke et sekund når du peiser gjennom Blodørn. Det blir som den musikalske parallellen til en Tarantino-film. Ikke alle liker virkemidlene og hvor direkte det er, men det er virkelig ingen som kjeder seg. Vi kan også se på denne plata som en kile. Føler du for å overbevise dine metallkompiser om at det som har røtter i pønk også har en verdi kan du smelle Blodørn på bordet. Vi husker alle inngangsportene til nye musikksjangere: For oss som gikk fra metall til pønk hjalp det godt med band som hadde litt av begge deler, da ble ikke overgangen så stor. Server et stykk Blodørn til en ung metallmann med åpent sinn og du skal se at han blomstrer. Dette bør bandet ta til seg, de har skapt noe som kan hjelpe til med å redde ungdommens musikksmak.

Bruken av to vokalister har ikke vært så vanlig i norsk pønk, men det er absolutt en trend som jeg kan like. Som splittkameratene i Black Blood World har Eskatol gått inn for å velge seg to mikrofonkontrollører som har både ulike stemmer og ulike måter å bruke dem på. Fremføringen er hakket sintere enn du har fra guttas tidligere prosjekter og begge vokalister presser stemmen langt. Brutalitet går dessverre litt på bekostning av variasjon, selv om alle låtene skiller seg godt fra hverandre på det instrumentale og at det er tydelig av hver låt har en unik tekst så er det litt vanskelig å skille vokalsporet på de ulike låtene. Det handler vel litt om sangteknikk. Jeg er klar over at jeg pirker litt nå, men om du spiller skiva mange nok ganger så legger du merke til dette.

Lydbildet er mektig på godt og vondt. Det er mest sannsynlig et bevisst valg å legge trommer og gitarer svært langt frem i lydbildet. Den umiddelbare konsekvensen av dette er at vokalen forsvinner litt. Kombiner dette med at selve vokalstilen er både desperat og ekstrem og du ender opp med å gå glipp av mye av budskapet. Dette er litt synd ettersom tekstene Eskatol skriver er både aktuelle og poetiske. Min favoritt er «Blindveier» som handler om kroppsideal. Teksten går: «Hjelpes opp først når du har falt, mens veien dit er det de som har lagt. Maten blir din fiende, speilet din venn, blindveiene blir flere du finner ikke frem». Jeg kan relatere til denne personlig, Eskatol treffer noe grunnleggende i meg.

Det blir kanskje en smakssak: Vil du bare høre musikken og lese tekstene i heftet ved siden av eller vil du følge med på ordene mens de ropes ut. Jeg heller kanskje mer mot sistnevnte og biter meg merke i at andre ekstreme band med metallelementer (som nevnte Black Blood World) er litt tydeligere i den vokale fremføringen.

Vi kan jo prate littegranne design helt på tampen. Bildet foran på plata er svært stilig og skiller seg ut fra dagens usmaklige og fotofiksede cover. Runeskriften (jeg gjetter ihvertfall at det er runer som er brukt) dominerer utformingen av plata noe jeg ikke er så veldig begeistret for. Det gjør seg godt bak på plata der du får låttitlene både i runer og i vanlig skrift, men når de dominerer 70 % av bookleten i sin rene form synes jeg det blir dårlig utnyttelse av plass. Tekstene står riktignok oppført med vanlig skrift, men de er klemt inn altfor tett på siste side slik at det blir en stor frustrasjonskilde i arbeidet med å finne ut hva som hører til hvilken sang. Om du er svartmetallband passer det kanskje stilen, jeg skal innrømme at jeg fikk en liten runeoverdose her.

Runer og tekster satt til side: Eskatol leverer en sterk plate. Jeg har hatt den i eie en god stund nå, og den tåler å spilles flere ganger på rad. Sinne og frustrasjon som blander seg med pur spilleglede er sjeldent dumt, Eskatol er selvsikre nok til å holde balansen. Om de ikke er direkte pioneerer så representerer de et stort, annerledes skritt fremover i norsk pønk. Ideologisk sverger de stadig til undergrunnen, noen som må applauderes, men musikalsk har dette potensiale til å nå svært mange. Som en siste replikk kan det også nevnes at Blodørn passer ypperlig til styrketrening. Spis sunt, tren hardt og hør på Eskotol. Det var alt.

Kjekk Kjappesens Raske Skiver 2010

Kommentèr anmeldelsen i forumet

AiB: TOAMOL – Tragedy of a Mind Once Lost

Redaksjonen — Tue, 09 Mar 2010 17:37:35 +0000

TOAMOL – Tragedy of a Mind Once Lost

Tekst: Magnus GB (Hentet fra arkivet til All in Black)

TOAMOL sin første 7” tar opp og fører vidare arva etter dei norske HeartFirst hardcore banda frå 90 talet. Bandet som består av tidligare medlemmer av Alltid Jaget, Kort Prosess og Statens Menn har eindel forventingar å leve opp til. Og fallhøyden er dertil stor. Men til dei som ennå ikkje har kjøpt den dobble 7” kan eg sei at TOAMOL har klart ein perfekt balanse mellom å ta med seg det beste frå dei gamle banda og det å lage ei ny greie.

Vi snakker fremdels hardcore. Hardcore av mettal typen. Det er som før kjapt, intenst og mørkt, men lyd bildet er forandra. Det er ikkje så skittent, og enkeltinstrumenta og detaljane trer tydeligare fram. Produksjonen er mindre grumsete og meir kontant. Det finst kanskje puristar der ute som meiner at grumset var halve poenget. Eg er uenig og liker godt lyden på denne plata. Dess meir kontant lyd, dess meir brutalt.

Ei annan nokså tydelig forskjell er at vokalen ligger lenger bak i lydbildet enn vi er vant til. Vokalen har blitt litt meir brutal og raspande. Og litt seigare. Litt meir grind sjølv om du ennå kan kjenne den igjen likeheten med Alltid Jaget. Tekstane er like dystre som før. Sangen ”Once lost” kan nesten lesast som ei oppsumering av dei tema som denne delen av norsk hardcore har konsentrert seg om: ”Six walls / four squares that keep it all / once built underground / to hide that massive sound / once lost now found, to blast those angry minds / it tears your soul apart / it burns your flesh and heart / dying”.

Mine soleklare favorittsangar er dei på C sida: Newborn og Suffocate. Eg liker godt dei meir meditative partia av Suffocate. Dei med vokalen som stiger og synker på ein måte eg er sikker på at skrik høyres ut ein dårlig ettermiddag i helvete. Det beste sangen er likevel Suffocate. Den varer knapt eit minutt og leverer beinkjør frå første akkord. I denne sangen er det meste
perfekt. Vokalen, perfekt rytmeseksjon, kongeriff og ein fantastisk backingvokal. Må høyrast!

Eg kan ikkje anmelde denne utgivelsen uten å nevne coveret. Eg digger coveret. Det er eit ”brett ut” cover, med tekstane trykka på sjølve coveret. (Eg var aldri ein fan av ”lause ark i ein pose” konseptet.) Enkelte vil kanskje savne dei håndtegna blekkene, og ikkje eit vondt ord om dei, men dei føles uten tvil litt meir proft med god trykk og reint design. Det eg liker spesielt
godt er framsida med det abstrakte motivet. Det er mulig det bare er meg som kicker på dette, sidan eg er over gjennomsnittet interessert i komposisjon av bilder og maleri, men dei små kryssa er ein genistrek. Dei både framhever og rammer inn dei flytande bitane i bildet. Dei rammer inn ved å lage eit mønster, men uten å lage ein definert firkant. Samtidig framhever dei det abstrakte og flytande i flekkane ved å antyde eit rutenett som resten ”flyter mot”. Men eg skal ikkje plage deg, tolmodige lesar, med betraktingar av ein wannabe kunstkritikar.
Coveret er for øvrig laga av Robin som også laga Kort Prosess sine cover.

Heilt til slutt må eg anbefale ein anmeldelse av ein TOAMOL konsert i lokalavisa i Skien. Journalisten blei åpenbart tatt litt på senga av sceneshowet… Han har nok ikkje heilt kontrollen på sjangeren, men det er jo bra han anmelder det som skjer!

(Ein stor takk til Stian for rask levering av plata!)

HeartFirst Records Release: Juli 05

Diskutèr All in Black i forumet.